0.1; den første, men ikke den siste.

16 1 2
by apollx
by apollx
                                    
                                              Det hadde vært en tung, dyster dag.
Alt hadde vært grått, mørkt blått, og mørkt. 
Jeg bestemte meg for å dra til en bar, for å få løsnet de anspente skuldrene mine, de stive armene, og de slitne øynene.
Jeg gikk inn i den dystre baren de hadde prøvd å vekt til liv med blinkende lys, og fargerike drinker.
Det oste av falskhet, men jeg lot det være, jeg var nok bare kresen.
                          Jeg bestilte en drink, med for mange falske farger, smak-kombinasjoner, og e-stoffer. Jeg var fast bestemt på å nyte den uansett.
                          Det var ikke så lett som jeg trodde.
                          Mens jeg satt der, og så på dansegulvet, slurpet jeg i meg den forferdelig smakløse drikken - eller, den var vel ikke smakløs, heller veldig, veldig ekkel, og uorginal. - kunne jeg ikke unngå og observere de andre gjestene i lokalet. Alle virket ivrige, og glade. Hvordan klarte de det uten farger?
                          Jeg satt der en stund litt i min egen verden, da jeg så noen.. Gnister? 
                          Ja, det var gnister, små gnister av farger. Rødt, blått, gult, grønt,og lilla som danset rundt i et hjørne av lokalet. 
                          Jeg reiste meg for å sjekke hva det var. Jeg visste jo at det var farger, men hvorfor? Hvordan?
                          Jeg hikk rundt hjørnet, lente meg mot veggen, skannet rommet etter flere gnister, farger, et tegn på noe jeg bare kan beskrive som 'intenst.'
                          Da så jeg det, ei jente, hun sto midt på gulvet og kastet på håret som om hun hadde all den tiden hun trengte, som om hun hadde funnet kuren til kreft, hun hadde hodet i skyene, og hun hadde ikke tenkt seg ned på en stund.
                          Litt bortenfor sto en gutt, høy, rett i ryggen, og med et smil om munnen. Han stod ved siden av en annen gutt, som var litt innskrumpet, mørk, og med et lite, privat, og usikkert smil.
                          Så skjedde det, og det skjedde så fort, men samtidig så sakte.
Gutten snudde seg og så på jenta, akkurat i det samme øyeblikket som hun tok en pause fra frihets-dansen, og så opp, svett og klissete, men med det største smilet i verden om munnen, i det øyeblikket da øynene deres møttes, og jeg fikk hjertet i halsen.
                          Øynene hennes gnistret, auraen hennes glødet av alle fargene jeg visste om, og til og med noen fler.
Og guttens øyne gikk fra å smile, til å le, de glødet, de gnistret, det var som om de var født på ny, i en bar på en grå kveld. 
De hadde funnet fargen i hverandres liv.
De var fargen i hverandres liv.
                          De gikk mot hverandre, begynte en andpusten samtale seg i mellom, fargene pulserende rundt dem. 
                          Også begynte de å danse sammen, hendene hans på hoften hennes, og hennes overalt, de kretset rundt ham, og han skinte som solen tilbake.
                          De bevegde seg med den samme flyten som fargene, de glødet av oransje, rød, gul, blå, og lilla.
                          De glitret.
                          De var levende.
                          //

                          Sååååååååååååå, et nytt kapittel etter 5 MÅNEDER (beklager det hahah)
vel, håper dere likerere historien!!! 
jeg liker p skrive den, men jeg har aldri elsket noen så dette er et skudd i blinde basically.
                          UANSETT, får begynne å jobbe med neste kapittel, ikke forvent at det kommer neste uke liksom, haha
                          - emma!! <33 
(setter pris på kommentarer)
                          //