Hun var for klumsete, og det hadde hun alltid visst. Mens hun gikk der med bøkene i hendene, og brillene langt ned på nesen, dunker hun borti en høy Gutt.
Hun stivner til idet han faller.
"Å herregud, unnskyld! Det var virkelig ikke meningen!"
Hun slipper automatisk bøkene ned i bakken, og kravler seg ned på huk etter personen.
To blå øyner ser henne dypt inn i øynene.
"Det går fint, jeg er ok."
Han setter seg på huk, og samler sammen bøkene til Selena.
"Å, jeg er så klumsete, jeg beklager virkelig."
Nøler hun, mens hun rødmer. Annsiktet hennes blir sakte rødt.
"Hør da, det går virkelig bra med meg, her er bøkene dine."
Gutten smiler varmt mot henne, og gir henne tilbake bøkene sine. Selena drar håret sjenert bak øret og ser i bakken før hun rolig tar imot bøkene. "Jeg heter forresten Nathan."
Smiler den høye gutten mot henne. han var høy, blå øyne og karamell brunt hår. Selena sto usikker foran han, med skitne klær fra arbeidet. "Selena" Får hun tilslutt frem.
"Selena. Vell, jeg ser deg vell rundt." Han gir et lite vink, før han fortsetter videre ned langs bakken.
YOU ARE READING
You unexpected human, do you love me?
RomanceHe sees her deeply into her eyes. "You unexpected human," He takes a little break, and smiles warmly at her. "Do you love me?"