('Betyr tanker og "betyr noe noen sier)
Mie hadde vært på kino. Hun hadde sett Dracula 3. Klokka var 22.10 og Mie måtte gå gjennom den mørke skogen. Hun kom frem til skogen og så på den et øyeblikk. 'Så nifst det er' tenkte hun. Hun ble stående å se litt til, ' jeg må jo gjennom skogen hver bidige dag så hvorfor er det så ekkelt nå? nei... jeg får gå likevel, ingenting å være redd for'. Hun følte seg litt skjelven, hun var faktisk redd. "HO HO" hun skvatt til 'å sikkert bare en ugle. Hun gikk videre, men ble så bekymret at hun ringte moren sin, hun tok ikke telefonen. Hun skulle til å ringe en gang til da telefonen slo seg av. Hun prøvde å slå den på igjen, men nei... den var dau som grava.Hun ga opp. Gikk videre og stoppet, nei... hun stivnet. Noen så på henne. hun klarte å snu seg. Ingen å se der, men så kom noen fra ingensteds. "kom deg ut av skogen" sa skikkelsen. Hun ville løpe, men hun spente bein på seg selv og datt "men jeg må hjem". skikkelsen kom mot henne, tok tak i skulderen hennes, klemte til... Hun ble stiv i blikket. Så på skikkelsen. Satt bom fast i grepet hans. Tusen tanker;' familien som gråter, leteaksjon, kiste, gravstøtte' Hun fikk frysninger. "Hvem er du?" klarte hun å få frem. "Jeg er Døden" sa han med rent, svart ondskap i blikket. Smilte ondskapsfullt. Mie blir dratt opp på beina og ført inn i skogen. Han sa noe, noe hun ikke fikk med seg "kan du gjenta det?"
" Jeg sa du er den utvalgte". Mens han sa dette... Igjen tusen tanker; ' hva skal jeg gjøre? og nok en gang; kiste, leteaksjon, gravstøtte, gråt, kniver' Hun ble redd, hjerte dunket helt vilt i halsen på henne. Hun fikk vondt i magen. ' æsj hodepine også' hun ville gråte. Klarte ikke holde igjen. "Slipp meg!" skrek Mie desperat. Døden rørte ikke en muskel, han reagerte ikke. "Slipp meg" ordene jamret i hodet på henne. Skogen ble mørkere og mørkere. " fremme" sa han endelig. Nesten redselsfullt. Det var et nydelig sted, men plutselig kom redselen overdøvde alt annet enn hjerte hennes som hamret enda fortere i halsen på henne. Så kom hun til å tenke på hva døden hadde sagt; 'den utvalgte? hva faen skal det bety?' " hva mener du meg at jeg er den utvalgte? spurte hun strengt, nesten spydig. Døden kunne ikke unngå å svare... Men han svarte ikke på det hun ville ha svar på. Isteden sa han: "Legg deg her til jeg henter deg. Ligg så stille du kan, det kan ta en stund". Hun gjorde som han sa, la seg ned å ventet. Hun lurte enda mer på hva hun var utvalgt til. ' hva vil han jeg skal gjøre? Han virker jo til å være... ja... død. Hun sovnet, men våknet av at Døden vekte henne. "kom deg opp på beina, jente!" Hun ble nok en gang dratt opp på beina og ført bort til en vegg av glass. "gå inn i veggen" Hun tenkte at det ikke var noe vits å kjempe imot så hun gikk motvillig inn i veggen. Hun så på Døden og prøvde å komme seg ut men hun var fanget. Hun skrek for full hals. Han overså henne fullstendig. Det var nytteløst, hun var som en fugl i bur. Det var ikke mulig å komme seg ut ved mindre han slapp henne ut. Hun hadde stått der i en time, nå begynte hun å bli svimmel, trøtt og kvalm. ' nå vil jeg ut herfra, hjem, vekk fra Døden, ut av skogen'. Endelig ble hun sluppet ut av glassveggen. Han tok opp noe fra intet.
Det var en liten boks. 'hva er det der?Og hva skal han gjøre nå'.Det var en liten, blodrød eske. Han åpnet den, og det var overraskende nok en ring. Den var av sølv med en edelsten like rød som esken den lå i. Ringen trollbandt henne, alt som het redsel forsvant. Hun tok opp ringen og så på den" ta den på deg, Mie" Det var første gang han sa navnet hennes. Hun tok den på seg. Alt ble svart rundt henne 'hva skjedde?' Det svarte rundt henne forsvant igjen, nå var de på en kirkegård. Det svermet av gjenferd rundt dem, men Mie var ikke redd. Hun hadde ringen på seg. Alle gjenferdene hadde på seg dress og pene kjoler. Plutselig startet en vill opplaus.' hvorfor klapper de sånn?' lurte Mie på." Du er akseptert blandt de døde" De stoppet å klappe og så på Mie fra topp til tå. Mie så ned på seg selv og skjønte straks hva de så på. Hun hadde jo på seg en brudekjole, den var pen, men det var en brudekjole. Hun skjønte hva som var på gang. Hun måtte gifte seg med Døden. 'Hvorfor må jeg gifte meg med han? han er jo faktisk mer dau en det går an å bli. En dame begynte å synge, hun var selvfølgelig død hun også. Stemmen hennes var nydelig. Da hun var ferdig klappet de selvfølgelig på nytt. Det kom en prest. " Mie, De har ved å ta på deg ringen, akseptert og bli Dødens Hustru
