From The Ashes

Jeg løper ut av døra. Ned trappen, og på veien tar jeg med meg telefonen og taster inn 113. «Vi trenger en sykebil og brannbil nå! » ropte jeg febrilsk inn i telefonen. «Ok, slapp av nå. Hva er det som har skjedd, og hvor befinner du deg? » spurte en vennlig damestemme som prøvde å roe meg ned. «Møllergata 63! Huset våres brenner og mamma og pappa er fortsatt inne! » ropte jeg. «Bli der du er. Vi er det om ca. 5 minutter. » sa hun og la på.

❤

Jeg går bort til Iris der hun står noen meter bortenfor meg, og kaster meg gråtende rundt halsen hennes. Hun klappet meg lett på ryggen før hun dyttet meg unna. «Ja, det er nok nå. Du trenger ikke å ta sorgene på forskudd. Kanskje redder de mamma og pappa, og hvis ikke...så jaja. » sa hun nesten følelsesløs. Jeg overrasket meg selv når jeg slo til henne over høyre øye. Hun ondt på meg før hun fikk et sukkersøtt smil. «Jeg visste du hadde det i deg! Vi er jo tross alt tvillinger, den ene er kanskje penere og smartere enn den andre, men vi har jo samme blod ikke sant? » spurte hun fortsatt med det sukkersøte smilet sitt. Ja.... Eh hva skulle jeg si til det?

❤

Heldigvis slapp jeg å si noe, for plutselig kom det sykebiler, politi og brannbiler i en susende fart inn på eiendommen. Brannmennene og noen sykepleiere stormet inn i huset våres, mens noen stelte istand sykebilen. Det kom to politimenn gående mot oss, og jeg kikket bort på Iris. Hun kunne ikke ta øynene vekk fra dem. De var - utrolig nok - tvillinger de også, og omtrent på våres alder! De gikk rett forbi Iris og bort til meg. «Hei, jeg er Charles, og dette er Charlie. » sa han og pekte på broren sin. Jeg sto og studerte ansiktene deres. Charles hadde blå øyne, mens Charlie hadde et blått og en grønt øye. Når det tok en stund uten at jeg hadde sagt noe fortsatte Charles: «Du er Claire ikke sant? Eieren av huset? Hun som ringte? » Jeg nikket. «Åhnei, jeg er ikke eieren forresten... Jeg er bare 19... Jeg og søsteren min Iris der borte, vi bor her med mamma og pappa. » sa jeg og rødmet. Som på komando nikket de og snudde seg mot Iris samtidig. «Fus» hvisket Charles med et ekkelt smil om munnen. «Ja greit det. Da får jeg hun som er interessant. » sa Charlie med et mye søtere smil. «Kan du bli med meg? Til politibilen? Jeg skal kjøre deg til stajonen. » spurte han og hørtes bekymret ut. Jeg nikket som svar, og gikk til bilen. Når han startet bilen, fikk jeg meg en stor overraskelse. De bærte pappa ut på en båre, men hvor i huleste var mamma!?