Autumn

År 1571

Hjerteslagene slår fortere en noen sinne. Hodet verker, og beina er slitene.
Jeg vet han er bak meg, jeg vet jeg er nødt til å fortsette å løpe.
Jeg stolte på han
Halsen begynner å bli sår av all pustingen. Jeg klarer ikke mere. Beina begynner å gi etter, men jeg nekter å stoppe å løpe nå.
Den lange hvite kjolen subber i bakken og tvinner seg rundt beina mine.
Lyden fra beina hans som treffer den harde stein bakken blir høyere og høyre jo nærmere han kommer.
Jeg prøver å få beina til å gå fortere, men det går ikke. De er alt for slitene allerede.
Hælen på skoa tråkker ned i en av sprekkene i bakken, så jeg mister balansen å faller ned på steingulvet.
Ingen muskler beveger seg. De klarer ikke mere.
Dette er slutten
Med et fast grep rundt skulderen min river han meg opp fra bakken.
Knivbladet er kaldt og skarp der han presser det inn mot halsen.
Han skjærer ikke gjennom, men sørger for at jeg ikke kommer meg unna.
"Fortell meg hvor du har gjemt kjedet" hvisker han inn i øret mitt.
Han brukte meg. Han løy for meg
Jeg svarer ikke. I stede prøver jeg å se inn i øynene hans. De lyse brune øynene jeg for noen måneder siden forelsket meg i, men som nå er fylt med sinne istedenfor kjærlighet.
"Svar!" sier han irritert inn i øret mitt. Han strammer grepet og presser kniven nærmere, like før den kutter gjennom.
"Fortell meg hvor du har gjemt kjedet!" Uanset hvor ofte jeg har hørt stemmen hans før, virker den helt ukjent.
For siste gang trekker jeg inn pusten, før jeg lar ordene slippe ut fra munnen min.
"Aldri"
Knivbladet skjærer gjennom huden og graver seg dypere inn i halsen.
Gangene blir fylt av mitt høye smerteskrik, men ingen kommer. Ingen legger merke til det.
En strøm av rødt blod renner ned fra halsen min og ned over den hvite kjolen.
Han tar tak i meg og legger meg ned på et lite stein bord rett ved et stort rundt vindu.
Jeg kjenner jeg blir dratt lenger og lenger vekk fra denne verden.
Jeg er snart fri
Vinden drar med seg de fargerike høst bladene inn i gangen i det de varme leppene hans kysser meg på pannen.
"Dette kunne ha vært annerledes" er det siste jeg hører før jeg blir dratt vekk, blikket mitt er festet på det orange høst bladet som ligger på bakken foran foten hans. Så slukner det.