After Forever

Kapittel 1

"Victoria! Det er bare fem minutter igjen!" Roper besteveninnen min, Serena, over den tomme skolegåren. Jeg har nettopp kommet meg til skolen, og som vanlig venter hun tålmodig på meg. - eller tålmodig og tålmodig.... Hun venter iallfall.
Jeg småløper over gresset som har lagt seg rundt lekeplassen til de minste. For bare 6 år siden lekte jeg med alle lekene som nå ligger slengt utover. Før i tiden var det ikke så mange stativ som det er nå, men vi hadde dissene. Jeg synes fortsatt det er gøy å svinge meg høyt i dissene, men her er det andreklassingene som bestemmer, og de ønsker ingen 10 klassing på sine områder.

Armene til Serena ligger krysset over brystet mens hun ser meg komme nærmere og nærmere. "Du sa du skulle være her åtte?" Jeg lager et skyldig uttrykk og ser ned i bakken. Serena er en perfeksjonist som liker å ha alt planlagt, hvis det ikke går som planene, friker hun.
Det var ikke noe jeg egentlig kunne gjøre med seinheten min, siden lillebror bestemte seg for å være så gretten at han kastet et glass i gulvet. Han er fjorten, men noen ganger oppfører han seg som en ettåring. En gang begynte han å gråte fordi han ikke fikk en pc som var verdt nesten 20 000. Pappa brydde seg ikke, men mamma derimot, hun hadde dårlig samvittighet resten av måneden.

"Jeg beklager du måtte vente. Kan du tilgi meg?" For å understreke unnskyldningen lager jeg valpe fjes. Hun ser på meg i avsky, men så smiler hun. Det er sånt vi bruker å tulle med. "Selvfølgelig!" Serena fniser og starter å gå mot døra. Jeg følger etter henne. Vi skal ha matte nå, og har en streng lærer. Hvis vi kommer for seint blir vi halshugd, mrs. Kornell tar ingen unskyldninger.

"Så hvis du tar denne, og deler det på denne..." Lærerens kjedelige stemme blir avbrutt i ørene mine idet en papirbit treffer hodet mitt. Jeg snur meg brått og ser rett inn i de brune øynene til Serena. Hun nikker nedover mot gulvet, som tegn til at jeg skal plukke opp det hun kastet så fint i hodet mitt. Jeg himler med øynene og snur meg tilbake til tavlen, bare sånn at det blir mer diskret. Mrs. Kornell tok oss i å utveksle lapper for noen måneder siden, straffen vår var en sterk anmerkning pluss at vi måtte gå til rektor. Læreren snur seg sånn at det gråe håret hennes blir kastet til siden. Jeg strekker hånden ned og klamrer pekefingeren og langfingeren rundt lappen, så fisker jeg lappen opp på pulten. Noen bokstaver forsvinner i en krøll, og jeg ser at Serena har pyntet den med hjerter. Hun følger alltid ganske dårlig med i timen, og dette er et eksempel på hva hun gjør isteden for å lære. Jeg åpner lappen og leser; 'Til Vic: Bash ser på deg! Tror du han liker deg tilbake? xo Serena' Jeg rødmer ved tanken på Sebastian. Det nydelige brune håret hans... De gode drømmene mine blir avbrutt av to store hender som smeller i pulten min. Det store braket som suser mellom ørene får meg til å miste lappen av redsel. Det er ikke før personen tar lappen jeg virkelig ser hvem det er; Mrs. Kornell. "Hvis du og venninnen din er så flink å dele med hverandre, kan det da ikke være så vanskelig å dele det med alle?" De alvorlige øynene hennes møter mine, men bak all den alvorligheten, vet jeg at hun morer seg. Akkurat nå er framtiden min i hennes armer, bokstaveligtalt. "Til Vic: Bash ser på deg! Tror du han liker deg tilbake? xo Serena" En del av meg har bare lyst til å forsvinne... Hvorfor kunne hun ikke bare sende meg til rektor? Jeg lar hodet mitt falle i bordet, i håp om å bli skadd så hardt at jeg må til legevakten. Nok en gang slår livet meg i bakhodet. Følelsen av at Bash ser på meg får meg nesten til å gråte, latteren til de andre i klassen betyr ikke noe. Skoleklokken gir fra seg et øredøvende brøl, for å informere oss om at friminuttet har kommet. Mrs. Kornell går med et høyt hode bort fra katetret. Hun har nettop ødelagt hver sjanse jeg hadde på å bli mer enn venner med Sebastian, likevel er hun lykkelig. Den dama tenker ikke på annet enn skole.

Jeg kjenner en hånd stryke skulderen min, og noen setter seg vedsiden av meg. Den noen er vel Serena antar jeg. "Jeg beklager! Jeg skulle ikke gjort det...." Selvom det ikke er hennes feil at læreren merket det, føler jeg fortsatt at kroppen min retter sinne og all skyld mot hennne. Jeg trenger en syndebukk. Serena viste ikke at læreren var så fæl at hun ville lese lappen høyt, likevel kunne jeg ha revet hode av henne. "Det går bra, du viste ikke-" lyden av et høyt skudd som avfyres avbryter 'talen' jeg akkurat skulle til å fullføre. Nyskjerrigheten min tar helt overhånd når jeg hører et hyl rett etter. Etterfulgt av klassekameratene mine, løper jeg ut i gangen. En lærer suser forbi med et redd uttrykk i øynene. Han stopper opp med guttedoen og stirrer skrekkslagent inn. Jeg løper etter og grøsser ved synet som møter meg; Billie, en i niende, ligger blodig på gulvet med en pistol i hånden. Ved siden av han sitter Kira og gråter. Et blodig hull i hodet hans får meg til å bli kvalm. "Han sa at alt ble for mye for han..." gråter Kira. Hun legger hodet sitt på fanget hans og stryker hånden hans. Kira og Billie er, eller var, kjærester.
Jeg skjønner det bare ikke? Billie har alltid vært en sånn god gutt, som fikk venner overalt. Han hadde en god familie, som jeg vet ikke ville rørt et hår på hodet hans med negative intensjoner! Livet hans var fra min vinkel perfekt, men jeg vet ikke detaljene, kanskje han var ulykkelig...

Læreren sitter seg ned på andre siden av han og analyserer hullet. "Vic!" Navnet mitt blir ropt opp av Serena, som dytter seg framover til vi er ansikt til ansikt. "Hva er det som skjer her?" Før jeg får svart, snur hun hodet og oppdager liket. Øynene hennes blir store av frykt. "La oss gå herifra..." jeg drar henne bort fra folkemengden som står målløse og ser på Billie med tårer i øynene. Terkelsen og frustrasjonen gnager på meg som en hund gnager på et bein. Hvorfor?

"Alle elever får lov til å dra fra skolen nå. Vi vil ha en minnestund i ære for Billie imorgen klokken 10:50." Jeg roterer hodet mitt sånn at jeg ser på klassen. Alle sitter på gulvet med et fjernt uttrykk i øynene. Sakte reiser en etter en seg opp og går ut døren. Jeg går med Serena til slutt. "Kan jeg komme på besøk?" Serena ser på meg mens hun løfter sekken på ryggen. Hun har sikkert lyst til å diskutere dette med meg, som vi alltid gjør. Bare at denne gangen handler det om noe mere enn Angelina Jolie og Brad's skillelse...

________
Hei! Jeg er så glad for at du leste dette kapittelet! Jeg håper du bestemmer deg for å bli, og gjerne følg meg med det samme :)

Om du vil gi meg tips eller rette på noe er det helt greit :)

Håper du likte første kapittel i denne boka.

(Jeg er ikke særlig god på disse slutt- A/N-ene)