Hulen
Det var en gang for ikke så lenge siden en jente som het Josefine. Hun var 13 år gammel og hadde de vakreste krøllene som fantes. Håret hennes var blond og øynene blåere enn havet. Josefine var et enebarn, men hun hadde så mange venner at hun ikke kunne telle dem. Det var noen ganger Josefine var så lei av alt og alle at hun bare ønsket å forsvinne, men det hun ikke vet er at noen ønsker blir hørt.
-Riiiiiiing, skrek ringeklokka. Josefine løp ned den lange trappen og bort til døra. Hun strakte frem hånden og vridde håndtaket rundt. Utenfor sto venninnen hennes Klara i de nye regnklærne sine. - Hei, Josefine. Du jeg lurte på om du vil bli med ut en tur? sporte Klara forsiktig. Klara og Josefine hadde kranglet for noen dager siden om meningene sine, og Josefine hadde blitt så sint at hun hadde gått fra Klara. - Jeg vet du er sint på meg, men vær så snill å tilgi meg, sa Klara forsiktig. - Du er tilgitt, men hva skal vi gjøre ute? Spurte Josefine interessert. - Jeg har funnet en hule oppi fjellene, svarte Klara litt stolt. - Det hørtes spennene ut! Jeg blir med. Josefine kastet på seg regnklærne og skjerfet sitt og sprang av gårde samene med Klara.
Det var en lang gå tur. Josefine og Klara måtte over bakker og elver. De måtte gå forbi mange trær og steiner før de endelig var oppe. Hulen var mørk og skummel, det var spindelvev oppover huleveggene. - Kan du gå inn først, Josefine? Det ser litt skummelt ut, sporte Klara redd. Josefine så på henne. Klara så kjemperedd ut. Josefine skrudde på lommelykta og lyste inn i hulen, før hun begynte å gå inn. Inne i hulen var det vått og skummelt. - Det er noe der! skrek Klara ut - Slapp av, det er ingenting der. - Jeg bryr meg ikke om hva det var, men jeg stikker! Josefine du får heller utforske hulen alene! halv skrek Klara. Josefine himlet med øynene, mens Klara løp ut. Plutselig så Josefine et lys lenger inn i hulen. Det føltes som om noe dro henne mot lyset. Lyset skiftet farge hele tiden farge fra grønn til gul og fra lyse blå til rosa. Josefine gikk bare nærmere og nærmere, men da hun skulle prøve å ta lyset gikk hun bare igjennom det. Hun gikk nærmere. Plutselig snubler hun i en stein. Josefine skreik og bar seg, men det var ikke fordi hun falt nei. Josefine hadde ramlet inn i noe. Det føltes som om hun ble revet i biter og deretter satt sammen igjen. I et øyeblikk så hun et skarpt lys, for deretter et dypt mørke...
-Hei! Du må våkne! Det var noen som ropte til henne. Josefine slo øynene opp i en rasende fart og kom seg opp på beina. Foran henne sto det en gutt med lys hud og svart hår. Ved sidna ham var det en ulv med mørkegrå pels og de skarpeste tennene hun hadde sett i hele sitt liv. - Ikke vær redd, nesten lo gutten. - Jeg skal ikke skade deg. Hvordan kom du deg forresten hit? gutten så på henne. - Det har ikke du noe med. Jeg heter Josefine, men jeg skal hjem nå... hun stoppet. Josefine så seg rundt. Hun var ikke i hulen lengre, men i en ørken! - Jeg heter Peder forresten og dette er ulven min Varg. Jeg skal også hjem, sa Peder mens han smilte til henne. - Hvor er jeg!? Skrek Josefine til ham. - Du er i Amenesia, Josefine. Svarte Peder rolig. - Men det kan ikke stemme. Jeg var jo i en hule! Josefine kjente at hun måtte gråte. - Hva i all verden fabler du om? Vent vis du var i en hule før du kom hit, må du være den utvalgte! Peter jublet.
