Mellom To Verdener

2. Lyset i fjellet

Lunsjen er alltid vanskelig. Det er aldri en plass å sitte ned på, for alle sitter i gjenger. Jeg sitter som oftest alene.

"Der er Sid jo! Har du noen gang sett filmen Istid?" Han flirer.  "Jeg tror du ville likt den veldig godt, nemlig. Det er en karakter der med samme navn som deg, er ikke det morsomt?"

Og der kom Liams faste kommentar. De jeg aldri ser ut til å bli kvitt fordi han alltid har nye på lager. Det er faktisk ikke min feil at moren min ga meg navnet Sid. Hun ville egentlig ha en gutt, uansett hvor mye hun forteller at det ikke er sant. Jeg er smart nok til å vite sannheten. Derfor spiller det ingen rolle hva hun sier og mener.

"Du er på godsiden i dag, ser jeg," svarer jeg ham og stopper opp ved bordet hans med brettet fullt av mat i hendene. Han flirer av skikkelsen min.

"Ikke min feil at du er så freak heller, da. Du gjemmer deg alltid under hetter og hører konstant på musikk som om du kan stenge verden ute," sier han og ler høyt av sin egen kommentar mot guttene rundt ham. De ler med.

Så patetisk.

Jeg klarer ikke se for meg noe annet enn en haug med hyener fra Løvenes konge når jeg ser på dem. Tanken får meg nesten til å le høyt.

"Du burde prøve det. Kanskje du også vil finne det behagelig å ikke måtte være nødt til  å imponere noen hele tiden." Med det snur jeg om på hælen og går min vei. Glem hyener, det de driver med er egentlig ikke greit. Det er så fælt hvordan han holder på til daglig. Jeg burde satt en stopper for det for lenge siden, men finner det for gitt nå som det har blitt dratt så langt. Dessuten, hvis jeg stopper det, vil ikke han ha noe å gjøre.  Og som den samvittighetspersonen jeg er, tenker jeg på det også.

  Jeg setter meg ute på en av benkene og legger brettet med mat fra meg ved siden av. Selv om kantinen ofte serverer nokså god mat, er det likevel vanskelig å spise den. Lunsjen er hvor jeg ofte får flest "anfall". Og som det virker, ofte etter å ha spist mat. Dessuten, for mye mat gjør meg kvalm når jeg våkner opp igjen. Så det er best å bare droppe det. Det var den ene gangen jeg endte opp med å spy i helsesøsters fang. For å oppsummere det enkelt: Det. Var. Ikke. Kult.

Ingenting ser ut til å være galt med meg, da. Helsesøster har sjekket meg hver gang etter at jeg har blitt funnet av andre elever eller lærere for å se etter. Hun finner alltid ut av det samme: Ingenting er galt med meg fysisk, derfor må det komme psykisk.

For noe vrøvl, spør du meg.

Jeg ble mistenksom de første gangene dette var forklaringen jeg fikk tildelt. På en måte følte jeg at det var faktisk noe som startet anfallene (bortsett fra meg selv), men jeg ble etter hvert så lei av å undersøke og ga heller bare opp. Derfor sitter jeg her ute, alene, uten å spise maten min. Det føles lettere sånn. Jeg slipper alle de forskrekkede ansiktene i kantinen hver gang jeg faller i gulvet og sitter heller bare her ute hvor ingen forstyrrer meg. Det er ingen å kaste opp på. Ingen å overtale. Ingen å fortelle den samme setningen: "Jeg er ikke gal. Jeg lover."

"Jeg var ikke ferdig med samtalen vår," hveser Liam bakfra. Jeg snur på hodet, stirrer inn i de mørke øynene hans fulle av raseri.

Å nei. Hjelp, hjelp! Her kommer Jeg-er-for-kul-for-alt og skal forstyrre lunsjen min alene. Er det nå jeg skal tisse i buksene?

For det har jeg virkelig ikke lyst til.

"Ser det ut som jeg bryr meg? Jeg var ferdig." Jeg snur hodet rundt igjen. Hånden hans griper tak i skulderen min. Han drar meg av benken og slenger meg ned på bakken.

Ok, det gjorde faktisk ganske vondt. Kanskje jeg skal begynne å ta dette seriøst.

"Freak, du har ikke kommandoen," spytter han og sparker etter meg med foten. Den treffer bakhodet mitt. Jeg stønner og legger hendene rundt bakhodet beskyttende i tilfelle det skulle komme flere angrep.

Nå kommer frykten krypende innover meg. Fillern, jeg hater denne følelsen. Den er så kvelende. Overtakende.

Skolegården snurrer rundt foran øynene mine. Det blir så mørkt.

Jeg vet allerede hva det betyr.

Til slutt er det ikke noe mer. Jeg blir kastet vekk fra skolegården og ut av virkeligheten.

<<<>>>

Selv om synet er uklart i starten, klarer jeg likevel å se omgivelsene rundt meg. De er kjente.

Tilbake her igjen, virkelig? Hvorfor må jeg alltid ha rett når det gjelder mistankene mine? Det er så typisk at jeg har rett om de fæle tingene over de gode tingene.

Lyset på fjellet i det fjerne er tåkete av all snøen. Jeg legger hånden foran øynene for å skjerme det verste, imens jeg desperat prøver å skimte det som er lenger borte. Det er som jeg så først, et lys oppå fjellet. Beina starter å gå gjennom den dype snøen på bakken. Et ben foran det andre tvinger jeg meg selv fremover. Jeg kan kjenne hvor tungt det er i disse klærne. Snøen pisker i ansiktet og jeg har allerede blitt så frossen at det ikke kommer til å gå stort mer før jeg må gi opp. Tennene klaprer, fingrene er numne og kroppen gjennomfryst. Jeg gir opp da kroppen knekker sammen under meg. Jeg faller ned på ryggen inn i all snøen. Det eneste jeg gjør, er å bli liggende der med lukkede øyne og kjenne hvordan kulden bryter gjennom plaggene. Jeg løfter hendene opp foran meg, ser at de er allerede blåfrosne. 

Tankene mine flyr av sted med vinden. Det eneste jeg klarer å tenke er hvor kald jeg er. Snøen svir i øynene fordi øyelokkene er vonde å blunke med.  Den slitte olabuksa mi er våt av all snøen som har trengt igjennom. Jeg klarer kun å konsentrere meg om alle snøfnuggene som skyter nedover. Lyset på fjellet i det fjerne er alt jeg prøver å sette fokuset på, men det nytter ikke. Jeg vet at det stedet har varme, men jeg kommer ikke til å rekke frem i tide. Mest sannsynlig dør jeg før den tid.

Tanken er så skremmende at jeg skjelver enda mer.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg ligger der. Det føles ut som evigheter, men det er ingenting å gjøre. 

Snøen daler litt lettere nå. Den kommer sakte nedover istedenfor pistrende. Det eneste jeg driver med er å puste. Inn og ut imens øynene mine ser mot lyset på toppen av fjellet. Jeg tenker kun på pustingen min.

Hva annet er det å gjøre, egentlig? Jeg er støkk her til jeg ikke er det. Jeg kan ikke kontrollere det. Ifølge alle er det bare inni hodet mitt, men de lyver. Jeg vet det.

Tårer presser bak øynene. Jeg opplever dette altfor ofte, likevel føles dette som den verste gangen. Vanligvis er jeg ikke her så lenge. Til slutt blir jeg dratt ut og inn i virkeligheten igjen.

Jeg vil ikke påstå at dette egentlig er et "anfall", men det er det jeg liker å kalle det. Bare at nå var det forårsaket av at Liam tuppet foten inn i bakhodet mitt. Jeg tror i hvert fall det. Jeg håper det.

Ufrivillig kommer tvilen på at jeg vil returnere. Det føles altfor ekte, denne verdenen som jeg ikke vet hva er for noe sammen med snøen, kulden, den numne kroppen min og luften. Jeg forstår det ikke. Hvordan er det mulig at alt bare er i hodet mitt?

Hvis det faktisk er i hodet mitt er jeg helsprø. Ingen tvil der.

Dette er også grunnen til at jeg vil ha en drømmefanger. For å unngå disse drømmene om natten, for da kommer de hver gang. Jeg vet ikke hvor lenge de har holdt på, men jeg tipper hele livet. Det er ikke en eneste dag jeg klarer å huske uten at dette har skjedd.

Plutselig lyser det opp noe voldsomt foran øynene mine. Nesten til å bli blind av. Jeg legger hånden foran for å skjerme og merker hvordan fingrene med ett er helt fine igjen. De er ikke blå, buksa mi er ikke gjennomvåt, kroppen min er ikke kald og luften er varm og deilig. Uten et snev av snøfnugg.

Jeg prøver å se gjennom hånden. Forsiktig prøver jeg å flytte den litt bort for å finne ut om det er trygt.

Helsesøsters ansikt smiler mot meg.

"Så flott, Sid. Du er endelig våken."