Together sesong 2

7- hva om hun dør??

Legen tenkte en liten stund før han begynte å snakke.
"Ehm ehm jeg er desverre veldig usikker! Beklager så mye men, så fort vi får svar så sier vi ifra til deg!"
"Ehm oki hvor lang tid?"
"Kanskje 1 time eller 2"
Sa han før han fikk en telefon.
Han tok den å gikk.
Faen! At dette måtte skje! Jeg elsker Sofie.
Vi skulle gifte oss, være lykkelige sammen, få flere barn sammen.
Alt det skulle skje uten noe annnet farlig som skjedde.
Hva med om hun går bort nå?
Hav gjør jeg da? Hva gjør jeg med Josefine. Om hun dør nå, vet ikke jeg om jeg vil klare å passe på henne alene!!
Sånne ting surret hele tiden rundt i hode. Klarte ikke å slutte å tenke på det selvom jeg ville så inderlig!
Jeg hørte en lyd, en lyd som jeg hører ofte. Vent hva! Paparazzier! Faen ikke nå!
De er jo stalkere, gale, fæle, irriterende stalkere. Som finner ut av alt, hvor du er, hvem du er med, rett og slett ALT!
De løpet bort til meg i en full fart jeg reiste meg trøtt og raskt opp fra stolen.
"Hei! Vi hørte neon rykter om at det er noe galt med Sofie hva skjer!!" Sa de alle helt på likt, de prata i munn på hverandre. Prøvde å få et lite ord fra meg Ogsen det gikk med henne. Det siste å første jeg tenker på nå, er da vel ikke å snakke om hav som skjedd etter bare 20 min.
De prata høyt de gamle syke, unge, barn, som gikk, satt i rullestol. Så helt forskrekket på meg. Ikke skjønte helt hva som skjedde.
Til slutt etter 5 min skjente jeg meg sur, sint, irritert, sliten og ikke minst redd. Ikke det at jeg var redd for de men, redd om hva som kanskje kom til å skje.
"TI STILL!!!" Ropte jeg høyt med en sint stemme. Det ble stille med en gang!
"Er dere seriøse nå? Kommer hit på sykehuset å spør, graver i mitt privatliv!!
Jeg kommer ikke til å si en Shit! Om hvorfor jeg er her eller hva som har skjedd! Så paparazzier er det siste jeg helst vil tenke på nå. Så kom dere til helve**e vekk her nå!!"
De så forskrekket på meg, akkurat som de hadde sett et spøkelse eller noe. Det kom ganske raskt en vakt som fikk alle ut!
Å Gud så deilig det var å ha stilt. Ikke en eneste lyd.
Vakten kom bort til meg.
"Går det bra med deg marcus?"
"Ehm ja sånn passe!"
"Oki bra! Bare si ofra om du trenger noe."
"Oki tusen takk!"
Med en gang han gikk tenkte jeg på Martinus og Thea! Jeg måtte ringe de. Og ikke minst foreldrene til Sofie.
Jeg tok opp telefonen å ringte Martinus. Mens jeg ringte begynte jeg å gråte.

Martinus prov~
Jeg satt i stua å så på TV. Før mobilen min ringte Jeg tok opp mobilen min. Å marcus!

Tinus: Halla bro!
Mac: ehm h hei! Sa han imens han gråt! Ånei hva har skjedd!
Tinus: Marcus! Hva har skjedd!!
Mac: s s Sofie h h hun er på sykehuset!!
Man kunne høre han hulket å ordene ikke helt kom frem.
Tinus: hææ hva sier du nå!! Herregud vi kommer med en gang! Nå!!
Mac: oki t takk Martinus.

Jeg la på og gikk løpte til kjøkkene! Der sto Sofie å lagde mat.
"Legg fra deg det nå!"
"Tinus hva skjer!"
"Det er *sukk* Sofie! Vi må til sykehuset nå!"
"Hæ! Å nei hva har skjedd med Sofie MARTINUS!!"
"Du husker på nyhetene? Der de fortalte om skytinga på sentret?"
"Ja!"
"Det var Sofie. Hun ble skutt i magen av en gal fan!"
"Å å nei" sa Thea imens hun sluttet med å kutte opp salaten. Hun løp til gangen trakk fort på seg skoene og jakka.
"Hva venter du på! Jeg skal til søstra mi nå!"
De kaller hverandre for søstrer fordi de er så gode venner å de vet alt. ALT om hverandre.
Vi løp ut i bilen jeg satte meg fort inn å begynte å kjøre.
"Martinus kjør fortere nå!"
"Ja men jeg vil ikke miste lappen heller da!"
"Ja enn tror du jeg vil miste søstra mi? NEI! Så kjør!" Sa hun surt.
Jeg kjøre det forteste jeg kunne så parkerte vi å løp inn på sykehuset. Når jeg kom inn sto Thea allerede å prata med en lege
Han fulgte oss til heisen og trykka på 8 etasje.
Vi kom opp løp ut og i gangen der satt Marcus med hode i henda å hylgråt. Å stakkars. Jeg fikk neon tårer jeg å, han tok hode bort fra hode å tørka tårene før han så opp. Men da fikk han tårer igjen.
"Åååå martinus!" Sa han og slang seg rundt halsen min.
"Shhhh shhh bro det går bra" jeg hadde et stramt grep rundt han å strøk han på ryggen.
"Hva med om hun dør?"
"Nei ikke si det. Hun vil ikke dø, hun kommer til å klare seg."
"Er du sikker?"
"Ja" jeg var egentlig ikke sikker men, sa for å roe han ned litt
Han trakk seg fra meg å så på oss. Før han satte seg ned i stolen ved sidnav Thea.
"Har du ringt foreldrene hennes?"
"Ehm faen nei! Jeg gjør det nå" sa han å reiste seg opp å gikk inn på et med stille rom.
Jeg satte meg ved Thea.
"Går det bra vennen?"
Hun så på meg med tårer i øynene.
"Nei!" Jeg trakk henne inni en stor klem sånn at ansiktet hennes var trygt ved brystet mitt. Jeg viste hun like at jeg klemte henne sånn, hun følte seg trygg
"Sh Sh shhh det vil gå bra jeg lover deg!"
" hva med om hun går bort fra meg Martinus. Hva om hun dør!!"
"Shhhh prøv å ro deg ned litt, okei? tenk på det positive hva om hun lever? Som hun kommer til å gjøre."
Jeg hadde ikke peiling om hun ville overleve eller ikke men, jeg kjenner henne godt nok at, hun er sterk og hun vil klare seg!
"Takk Tinus du får meg alltid i godt humør. Og du har rett hun vil klare seg!"

___________________
Lang del!