Mellom To Verdener

7. Engelen

Er det ikke merkelig hvor virkelig noe kan føles? Hvor ekte det merkes? Men så er egentlig alt bare inni hodet ditt.

Håret ligger klistret til nakken og pannen min. Gjennomsvett som jeg er føles pusten altfor tung å ta innover seg. Jeg higer etter den om og om igjen for å forsikre meg om at jeg faktisk tar inn oksygen.

Tankene mine surrer sånn. Hodet dunker. Jeg forstår så altfor fort at jeg ikke får sove noe mer. Det er synd, for jeg trenger det. Jeg trenger det virkelig.

Jeg setter meg opp litt bedre posisjonert og legger puta mot veggen som jeg kan lene ryggen mot. Fingrene prøver å massere tinningene. Alle musklene i kroppen min samarbeider for å få hodet til å slappe av og verke mindre.

Månen stirrer mot meg fra vinduet. Den lyser opp som en egen sol, bare svakere og hvitere. Månelys er noe for seg selv.

Tårer triller nedover kinnene mine. Jeg klarer det ikke. Stille hulker jeg mot dyna. Helt for meg selv. Alene.

Uten grunn. Uten mening.

Jeg bare gråter, som folk gjør når de er fortvilet. Eller når de føler sorg. Men det er ikke sorg jeg føler. Ikke i det hele tatt.

"Jeg tror ikke jeg orker mer," hulker jeg og kryper enda mer sammen. Jeg løfter knærne til nesen og sitter og vugger sakte i sengen. Frem og tilbake. "Jeg er så lei."

Ironisk hvis det nå dukker opp en engel. En engel som forteller meg at jeg ikke må gi opp håpet helt ennå. Det er en mening med alt som skjer, og jeg vil snart få vite grunnen.

Synd at dette ikke er en sånn type film. Det bare livet mitt.

Engelen eksisterer ikke. Ingen kommer til å hjelpe meg med mine problemer, for ingen tror på meg. Jeg prøvde til og med psykolog, men det fungerte ikke veldig bra.

Jeg kommer til å ende opp på galehjem sånn som dette holder på.

Jeg er ikke gal.

Jo flere ganger jeg sier det til meg selv i hodet, jo mindre tror jeg på det. Å være gal kan godt være grunnen til mine problemer. Kanskje hjernen min ikke takler måten jeg tenker på. Derfor kom den opp med løsningen på å sende meg til et mareritt jeg aldri kan unnslippe.

Kanskje jeg bare er gal.

Akkurat som engelen.

Jeg rister på hodet for å klarne tankene. En ting bør jeg i hvert fall gjøre nå som jeg allerede er våken: Dusje. Gjennomsvett som jeg er kommer jeg ikke til å klare særlig mye. Jeg må bare passe på bakhodet, så går det fint. Dusjing, jeg kan ikke noe for det, men akkurat nå høres det helt vidunderlig ut.