LIFE IS ALWAYS TO HARD

Alt fikser seg nå, gjør det ikke?

"HADE" Ropte jeg etter et brak fra døren som lukket seg.
Jeg kikket meg rundt, og blikket landet på huset til Didrik.
Åh, jeg savner han.
Jeg burde snakke med han, men jeg tørr ikke.
Mitt i tenkingen min, smeller en dør opp. Jeg kikker meg rundt, og en dermed en gang til å kikke bort på huset hans.
Jeg sukker oppgitt, men kikker på den frustrerende Didrik som går mot bilen sin. "HEI" Sier jeg kjølig, men også høyt.
HVORFOR I FAEN SA JEG DET?!
Han snur seg rundt og kikker bort mot meg. Han kikker oppgitt på meg, og ser ikke særlig glad ut. Jeg sukker og snur meg rundt- og går vekk. Nå får han bare bli der.
Jeg gidder ikke engang å forklare meg- ikke enda, hvertfall.
Han burde vist bedre enn å stole på et bilde, enn meg.
Pluss han burde latt meg forklare ALT, for jeg så ikke halvparten engang. Jeg tripper, jeg tripper faktisk. Neida, tulla. Haha...
Jeg går sakte bortover vegen, og er litt lei meg.
Jeg hører en bil bromme bak meg. Jeg snur meg og ser bilen til Didrik. Han kjører sakte ved siden av meg, men jeg går ganske fort. Det er vel ikke vanskelig for en bil å kjøre like fort som jeg går.
Leser du denne boka kommenter hund.
Han ruller opp vinduet.
Jeg kikker mot han, og ser spørrende ut.
"Hva er det Didrik?" Mumler jeg ganske så oppgitt.
Blikket hans mørkner litt ettersom hvordan jeg sa det.
"Nei vet du hva? Ikke si noen ting du. Hvorfor i søren, du liksom. Som er kjæresten min, du tror mer på et bilde, enn det du stoler på meg! Kanskje du ikke er den rette for meg da? Eller? Hva da fyr-som-tror-mer-på-et-bilde-enn-meg ? Og viss du syntes jeg er en jævla løgnhals? Ja Okey, sorry, unnskyld da. FOR ALT! " Skriker jeg til han. Han har stoppa bilen, og nå sitter han der litt målløs. Jeg snur på hælen og skal til å gå. "Dra til helvete" Snur jeg meg og sier. Så snur jeg mer og går. Uten å ofre et eneste blikk bak meg.
Jeg er bare så ferdig med han. Skikkelig og. Egentlig så er jeg ikke så lei meg, så kanskje jeg ikke var forelska i den dritten likevel. Ha, ta den du din killer. Killer chiller. Plutselig hører jeg at bilen bak meg bråstopper, og en dør smeller. Jeg vedder på at det er Didrik, så jeg setter opp farta enda mer uten å se meg tilbake. Plutselig tar noen tak i armen min. "Brooklyn, vent da" lyder den altfor kjente stemmen hans. Jeg snur meg og kikker sint på han. "Hva er det? Jeg har forklart meg. DU SLO OPP!" skriker jeg. Flere tårer har samlet seg å øyene mine, og jeg er på vei til å begynne å gråte. Han går mot meg og legger armen sine forsiktig rundt meg. Jeg skvetter, men gidder ikke å trekke meg vekk. "Unnskyld. Unnskyld. Jeg skulle ikke stolt mer på et bilde enn deg, men jeg ble bare så frustrert. Jeg skulle heller ikke ha slått opp med deg. Jeg tenkte ikke klart. Jeg ble sint når jeg trodde at du var sammen med noen andre." Han kikker meg dypt i øynene. "Jeg ville ikke at dette skulle skje" sier han trist. " Jeg elsk- "JEG KYSSET AIDEN" avbryter jeg ham og et lass av skyldfølelse velter innover meg. Han kikker sint på meg. "Du hva?!" "Det var ikke meningen! Men jeg måtte bare si det nå. Han trøstet meg, og det er det. OG DET ER ABSOLUTT INGENTING MELLOM OSS! Plutselig så bare kysset vi, med et uhell. Beklager." Sier jeg med tårevåte øyne. Plutselig bare snur han ryggen til meg og stormer avgårde. Jeg faller nedover mot bakken, mens jeg gråter. "Nei... nei.. dette skulle ikke skje. Alt er min feil" sier jeg lavt. Hele kroppen min bare rakner, og jeg blir helt svimmel. Jeg prøver å reise meg opp, men klarer ikke. Beina svikter, og jeg faller sammen som en skjør vase når den knuses.

-----------

Kort del
Tok bare å publiserte det siste jeg hadde skrevet. Tror ikke det blir noe mer av denne boken egentlig:(