Biler virvler opp støvskyer idet de farer forbi oss. Mennesker som snakker tomme ord omringer meg på alle kanter. Midt i byen er det umulig å høre et ord utenom de som er rettet mot meg. "Jeg synes så synd på Billie's foreldre, de våknet sikkert tidlig om morgenen idag for å ha en koselig familiefrokost, uten den kunnskapen om hva som ville møte dem senere på dagen." Serena ser sørgelig og tankefullt ned i bakken. Hun har rett, de må være sønderknust. Kanskje de til og med klandrer seg selv for det; 'hva kunne vi gjort bedre?' Sannheten er at de ikke kunne gjort noe bedre, mener jeg. Likevel må de leve hele livet med de spørsmålene i hodet.
Tankene mine blir lagt til side når jeg hører panikk rop og skriking. Jeg ser meg rundt i byen og oppdager et bygg anlegg; hvor det henger en man etter halsen fra et tau som er festet i den øverste etasjen. Nysgjerrigheten min tar overhånd igjen, og jeg har Serena med meg. Området rundt er sperret av med politimenn som sannsynligvis holder på å forhøre vitnene. Noen av arbeiderne sitter lengre utenfor og stusser. Kroppen min begjærer svar, og jeg stanser den ikke. Jeg går bort til arbeiderne som sitter på både stoler og steiner. Når jeg nærmer meg, vekkes oppmerksomheten deres og de ser på meg. Jeg kan si på øynene til arbeiderne at de er triste. "Hva har skjedd?" Spør jeg. Det kan høres ut som det kaldeste spørsmålet til noen som nettop har mistet en kollega, men noen måtte spørre. De har sikkert forklart dette hundre ganger før uansett. "Selvmord." Øynene mine blir store og jeg skjuler gapet mitt med fingrene mine. Det er ikke så overraskende, med tanke på hvordan det var utført, men å få det bekreftet...
Før jeg får respondert kommer mannen som snakket meg i forkjøpet: "Han het Seth. Levi sa han prøvde å skyte seg selv 3 ganger før dette skjedde." Han peker på 'Levi' i ett sekund for å vise hvem han mener. Jeg nikker og prøver å gi de trøstende blikk. Jeg kommer ikke på noe å si.
Å se lik til to selvmords-offer på en dag er merkelig, faktisk uvirkelig.
Jeg snur meg for å se etter Serena (som har forsvunnet mens jeg snakket med mennene), og jeg finner henne midt på gaten; stirrende på liket. Øynene hennes har tårer i krokene, og det er helt klart at hun ikke tåler synet. Hun er en person som ikke tåler blod, i motsetning til meg; En gang jeg kuttet meg når jeg skulle skjære grønnsaker, dro hun hjem gråtene. Det var egentlig ikke så vondt for meg, men det så ut til at hun følte mesteparten av smerten.
Jeg løper fram og stiller meg foran henne, og tvinger hun til å se på meg. "Dette minner meg om faren min..." mumler hun nesten på gråten. Faren hennes, eller mr.Clarke, tok selvmord for ca 4 år siden. Det er et ganske sårt tema for Serena, og hun foretrekker å ikke snakke om det. Som jeg synes er helt greit, selvsagt. Jeg tipper det var dette som utløste blodfobien hennes.
"La oss gå hjem til meg, det har vært nok... Vi har opplevd nok idag." Jeg tar Serena i hånden, og leier hun videre langs veien.
"Jeg hørte om det som skjedde på skolen... Er det bra med dere?" Spør mamma øyeblikket vi setter føttene innenfor døra. Jeg nikker som svar for begge, og går inn.
"Vil du se på tv eller noe?" Serena smiler, jeg tar det som et ja. Jeg skrur på tv-en og begynner å swappe kanaler med fjernkontrollen. Vanligvis ser vi på "Keeping up with the Kardashians", men jeg husker aldri hvordan tall det er på, så jeg må gå gjennom alle. Plutselig stopper det opp på en nyhetskanal, BBC World News. Serena retter seg opp og stirrer interessert på tv-en. Jeg tenker det ikke vil skade å høre detaljer om det som har skjedd, for det er garantert på nyhetene. "Idag har det vært 473 selvmord bare i New York. Folk er forvirret, og forskere over hele verden ser etter svar. Tallet blir større mens jeg snakker. President Joseph Dixon forbereder en tale om dette som han skal holde om en time. Vi ses da." Jeg møter blikket til Serena. Hvorfor tar folk livet av seg idag? Dette er helt rart.... Jeg kan ikke tro at 473 folk ville dø dag i denne byen med tilfeldighet.
Tanken av pappa som fortsatt er på jobb skremmer meg, hva om han er en av de 400 folkene?
Kun en time senere kommer pappa hjem, tidligere enn vanlig. Takk Gud. "Har du hørt om selvmordene?" Pappa nikker og sukker. Jeg antar at han har sett det selv. "Vi ble sendt tidligere hjem på grunn av det." Jeg gir han det samme blikket jeg ga arbeiderne. Mamma kommer inn i gangen med armene strakt ut etter han. Hun gir han et lett kyss på munnen og hvisker noe i øret hans. Jeg går tilbake til Serena, som følger med på tv-en mens hun snakker med Theo, broren min. Theo sitter ved siden av henne, hvor jeg pleier å sitte. Jeg avbryter samtalen de har med å dytte han sånn at han flyttes lengre bort på sofaen. Søskenkjærlighet. Han sukker et oppgitt sukk men kjemper ikke imot. "Jeg husket akkurat at Dixon skal holde tale!" Kommer det brått ut av Serena. Jeg tar fjernkontrollen opp fra bordet. "Du har rett! Hvilket nummer var det på igjen?" Hun himler med øynene og stjeler fjernkontrollen fra meg med et smil. "2".
"Idag har vi mistet mange kjære. Ingen er helt sikker på hva som forårsaker dette, men det eneste vi vet sikkert er at vi står sammen om dette. Jeg kondolerer til alle som har opplevd det, og vil si at jeg vet hvordan det føles. Selvfølgelig vil vi finne en måte å stoppe dette så snart vi finner årsaken til en sånn depresjon hos folk idag-" Mamma avbryter presidenten med å slå av tv-en, så rekker hun hustelefonen til Serena. "Det er moren din." Serena tar imot og går ut av rommet. "Så bra at det er lørdag i morgen, jeg kunne ikke ha sendt deg på skolen etter alt du har opplevd!" Mamma gir meg et smil og tar meg i hånden. Hun er alltid bekymret for meg, for oss. Med andre ord er hun en mamma.
Serena kommer tilbake og gir telefonen tilbake til mamma. "Jeg må gå nå" sier hun kort. "Gå? Du bor ganske langt unna..." Det vil ta to timer for Serena å gå den lange veien over byen, siden hun bor på nesten motsatt side av oss. Vi prøvde en gang å gå fra meg til henne, men det endte med at foreldrene våre fikk panikk.... Vi var bare 8 år da. Heldigvis ble vi funnet av pappa utenfor en kiosk.
"Jeg er nødt til å gå, mamma er på jobb og kan ikke hente meg!" Svarer Serena utålmodig. Mrs. Clarke bruker ofte å jobbe seint. Vanligvis bruker søsteren til Serena å hente henne, men som jeg forsto det er hun på ferie i Spania.
"Du får lov til å overnatte Serena! Vi kan kjøre til deg og hente tingene dine om du vil?" Spør mamma med et vennlig blikk i øynene. Serena nikker, ikke lenge etter går de ut døra. Hun har sagt at min mamma er som hennes andre mamma, og huset vårt er hennes andre hjem. Hun bruker ofte å overnatte hos meg i helgene når mora hennes jobber.
Jeg tar fjernkontrollen og skrur på tv-en, igjen. På kanalen som popper opp i skjermen er det nyheter. Men i hjørne står det 'nødnyheter'. "Har ikke nyhetene allerede hvert?" Jeg og Theo utveksler et forvirret blikk før vi ser tilbake på tv-en.
"Astrologer i Russland har funnet ut at det er en diger meteor på tur mot jordkloden. NASA har bekreftet dette og jobber hardt med en rakett for å stoppe den. De ber folk om å holde seg rolig. Mere informasjon kommer imorgen klokka 1pm."
__________
Hei dere! Beklager for at det har
tatt en god stund å oppdatere.
Jeg ville ha det så bra som jeg
kunne få det.
Men her er det, på lillejulaften :)
Håper du likte det du leste og
bestemmer deg for å lese
videre.
Kommenter gjerne hva du synes!
God jul og godt nyttår!
:)
ESTÁS LEYENDO
After Forever
Ciencia FicciónLivet er som et timeglass, når all sanden har gått gjennom hullet; er det ikke mere tid igjen. Gjør det du skal før livet er slutt, for før du vet ordet av det, er alt borte. Likevel får du en ny sjanse når timeglasset blir snudd tilbake igjen, og s...
