Mellom To Verdener

25. De fire dalene

Det tok lang tid å komme forbi leirene. Heldigvis for oss, hadde et av punktene vært ubevoktet. Det ble redningen.

Ryker klarte å stjele klær til meg også. Problemet er at de ikke passer som de skal, men jeg er takknemlig likevel. Jeg nekter å klage, for så lenge jeg har noe som dekker kroppen mer enn de fillene er jeg fornøyd.

Jeg undres over hvordan vi skal komme oss til Frihetens dal nå. Klærne kommer ikke til å holde. Dessuten har vi ikke noe mat. Ikke noe utstyr. Ingenting.

Det er bare oss.

"Beklager hvis klærne er for store," unnskylder Ryker med et beklagende glis klistret til ansiktet. Det er gjennomskuelig at han morer seg over utseendet mitt for øyeblikket.

Den posete skjorta som når meg til knærne, de hullete buksene med det slitte beltet til og de brune støvlene som går opp til knærne var det han fant.

"Det går fint, støvlene passer i det minste," svarer jeg og ser kjapt ned på dem. Mest sannsynlig har de blitt brukt haugevis av ganger av noen før meg. Jeg orker ikke engang tanken på fotsvetten som kanskje eksisterer. Det å ha barbeinte føtter gjør det ikke bedre, men jeg får tenke at hygiene ikke er vårt største problem.

Selv om egentlig alle problemene våres ser ut til å være ganske alvorlige på hver sin måte.

Rykers øyne streifer over meg. Jeg prøver å smile når han møter blikket mitt. Et trøstende smil for å forsikre ham om at jeg føler meg fin.

Ja, så fikk jeg et utbrudd, men jeg er over det nå. Øynene forteller en annen historie der de er plassert hovne og røde i ansiktet mitt. Dessverre kan jeg ikke gjøre noe med dem.

"Jeg må bare lure," starter jeg. "Hvor er det vi har tenkt oss?" 

Jeg følger etter ham der han går et par meter foran meg. Skogen består av så store trær at jeg ikke kan se toppen ved å vippe hodet litt bakover. Jeg må stirre rett opp hvis det skal være mulig.

Et host unnslipper munnen hans.

"Du har vel ikke blitt syk?" spør jeg bekymret og setter opp tempoet.

"Neida, bare noe småtteri," bortforklarer han og svinger til venstre. Jeg vet ikke om jeg skal ta han på ordet når han forteller meg det. Skal jeg insistere på å få en forklaring? Jeg vet ikke.

Skogen er så stille. Ingen er i nærheten.

"Er du sikker på at du er ok?" 

Jeg må bare.

"Ja, jeg er helt sikker." 

Han høres selvsikker ut. Jeg får vel bare gå utfra at han mener det.

"Du svarte likevel ikke på spørsmålet mitt før det igjen," fortsetter jeg. "Hvor skal vi?"

"Der er den!" 

Jeg hever øyenbrynene i forundring. Ryker peker mot to trær lenger unna. De slynger seg rundt hverandre. På bakkenivå er det en åpning mellom greinene. Jeg ville sagt det ligner en dør, men det er ikke helt tilfelle heller.

Noe midt imellom. Ja, det er mer riktig.

Bladene på greinene er store. Hver og en gløder i en sterk gul. Det ser ut til at de har inngravert noe som ligner bokstaver på dem. Ikke leselig selvsagt.

Ikke for meg i hvert fall.

"Hva i huleste?" spør jeg forvirret og går mot trærne.

"Har du aldri sett en portal før?"