Mellom To Verdener

26. Ignis

Mørket tar tak rundt meg. Det sirkler seg veien rundt kroppen min og holder meg så hardt fast at jeg nesten ikke kan puste. Lungene klarer ikke å ta inn den luften den trenger stort lenger.

"Fillern," hvisker jeg hest og prøver å vri meg ut av det faste grepet. "Ryker, hvorfor nevnte du ikke at portaler er vanskelige å bruke?" 

Det tviholder på meg, mørket. Nekter å slippe taket selv om jeg prøver å komme meg unna.

Det er min egen feil at jeg er i denne knipen skjønner jeg etter noen sekunder. Jeg burde ha ventet litt til og hørt om Ryker hadde noen tips til hvordan man bruker disse. Akkurat nå er jeg støkk i en situasjon jeg er redd jeg ikke kan unnslippe med det første.

På en annen side så burde Ryker ha sagt noe før jeg gikk inn hvis det var noe annet som var viktig. Han prøvde ikke å stoppe meg akkurat.

Jeg er så forvirret. Hva skal jeg liksom gå rundt og tenke? Eller jeg kan jo ikke gå rundt. Jeg er fortsatt urokkelig på det stedet som jeg var for litt siden.

Håpløst. Virkelig håpløst.

I det fjerne kan jeg skimte ulike åpninger blant alt det svarte. Den ene er blå, den andre lilla og den tredje grønn. Hver av dem må være utgangen til forskjellige steder. Jeg mener, hvorfor ha tre ulike åpninger hvis de leder til samme sted?

Hvorfor sa ikke Ryker noe om dette? Jeg er så forvirret. Hvilken skal jeg ta? Dilemmaet mitt kommer jeg ikke særlig langt med her jeg er med mørket som strammer grepet rundt kroppen min mer og mer. Jeg blir kvalt. Jeg vil ikke nå frem hvis jeg blir kvalt til døden først.

"Slipp meg!" hveser jeg halvkvalt og vrikker og vrir på hele kroppen min med alt jeg har av krefter igjen. To par glødende øyne dukker opp fremfor meg. De er som to edelstener i mørk oransje. De gnistrer hissig når jeg beveger på meg. Et ansikt trer frem fra mørket.

Eller er det virkelig et ansikt?

Jeg har ingen anelse om hva slike dyr heter her, men jeg ville definitivt kalt det en drage hjemme. En slags skygge av en drage i hvert fall. Ja, det blir kanskje mer riktig når jeg tenker etter.

Munnen begynner å gløde rødt. Fargen går veien nedover til noe som ligner magen. Alle skjellene blir dekket av den overveldende rødfargen helt ut til haletippen som holder meg fast i et steinhardt grep.

Så det er dragen som holder meg fast. Det gir mer mening. Mye mer mening.

"Du kveler meg!" hviner jeg og sparker vilt med beina. Dragen stirrer på meg. Øynene trenger seg igjennom blikket mitt. Munnen er full av sylskarpe tenner som syntes på utsiden. Ansiktet er skremmende stort og kroppen så massiv at jeg absolutt ikke bør yppe med den.

Jeg vurderer om jeg bør skrike eller gråte. Jeg bestemmer meg for ingen av delene. Akkurat nå må jeg bare ikke bry meg.

"Slipp meg sa jeg!" hyler jeg og kaster kroppen min frem og tilbake så godt det lar seg gjøre. Halen løsner grepet og jeg faller nedover i full fart.

Dette er slutten.

Bakken er hard. Når jeg støter mot den lyser det opp en sterk lyseblå farge på bakken. Det dannes en sirkel rundt meg med inngraverte mønstre jeg ikke vet hva står for. Jeg overlevde i hvert fall. Noen blåmerker her og der vil jeg få, men det får vel alle av sånne fall.

Så er det denne dragen da.

"Trekk tilbake!" brøler jeg truende og ser fryktløst inn i dragens øyne. Den ser skremt ut av den bestemte holdningen min, men nekter å røre på seg.