Mellom To Verdener

27. Danyr

"AU!" hyler jeg idet kroppen slenges bortover gresset. Ansiktet blir vått av all duggen som ligger nede på bakken. Ryggen verker intenst av smerte. Jeg stopper opp noen sekunder senere ved å befinne meg på en eng. Solen skinner skarpt oppe på himmelen. Øynene svir av synet.

  "Neimen, har du sett på maken," utbryter en lys stemme opprømt. "Nå dukker det visst folk opp overalt. Jeg som trodde portalene hadde blitt sikret."

  Jeg skjønner ikke hva hun babler om. Heller ikke hvem hun er og hva hun gjør ovenfor meg. Men så er det ikke så mye jeg ser ut til å ville forstå uansett.

  "Hæ?" mumler jeg og myser med øynene for å se etter ansiktet hennes. En ung jente, rundt min alder ville jeg tippet, står med skoene plantet i bakken og bøyer seg ned mot meg. Solen er bak hodet hennes. Det gjør det vanskeligere å se trekkene klart.

  Hånden hennes rekkes ned til meg for at jeg skal få hjelp opp. I hvert fall virker det som om det er det den er ment til. For alt jeg vet kan det være at hun vil tulle med meg. Jeg legger merke til at hånden er dekket av fregner.

  "Det går fint," insisterer jeg. "Jeg kan reise meg opp selv."

  Armene heiser opp kroppen til beina står vaklete nedpå gresset. Ryggen kjennes ut som om den knekkes sammen innvendig.

  Det går fint. Bare kom deg gjennom smerten. Hold masken uansett hva.

  Mye lettere sagt enn gjort. Legg merke til ordet mye.

  Jeg prøver med all min energi å holde tilbake et skrik. Likevel høres et hest hyl kommende fra munnen min. En grusom lyd som fyller luften rundt oss.

  Fillern.

  "Hvem er du?" spør jeg tilsynelatende rolig i forhold til at jeg lagde en umenneskelig lyd for et sekund siden. Inni meg føles det ut som om alt kommer til å eksplodere snart. For mye foregår oppi hodet mitt.

  Hvor er Ryker egentlig?

  "Vet du ikke hvem jeg er?" ler hun overrasket. Jeg rister på hodet. Ansiktet er som et stort spørsmålstegn.

  Burde jeg vite hvem hun er?

  Skikkelsen hennes beveger seg bort fra solen. Ansiktet trer frem foran meg. Håret henger langt fra hodet hennes. Det sleper noen centimeter i bakken. Hun har tilsynelatende satt det opp i en komplisert flette med nydelige bånd tredd igjennom i fargene gull og hvit. Øynene hennes er store og klare. De skinner som to soler. Akkurat som hånden er ansiktet fullt av fregner. Det passer bra til det oransje håret.

  Og når jeg sier oransje, mener jeg solnedgangsoransje, ikke gulrot.

  Nei, nå får jeg bare spørre henne rett ut. Det blir nok flaut, men hun får bare leve med det. Eller jeg må vel leve med det. Hvis jeg faktisk bør vite hvem hun er, så blir det flauere for meg enn for henne at jeg ikke vet.

  "Burde jeg vite det?"

  "Hehe, nei heldigvis er ikke det så viktig. Ikke egentlig i hvert fall. Jeg er bare så vant til at alle vet hvem jeg er," småler hun og skakker litt på hodet. "Mitt navn er Ziva Danyr. Dronningen over Danyr, hvis det ikke var klart bare ved navnet mitt."

  Jeg tror jeg skal gå og rulle frem og tilbake i gresset jeg.

  En liten lyd kommer fra strupen min. Jeg må hoste litt.

  "Vel, nå er det din tur. Hvem er du?" lurer hun tilbake og tripper med føttene elegant. Jenta – unnskyld, jeg mener dronningen – er så full av energi at jeg lurer på hvor hun får det fra. Beina mine er så svake at jeg kommer til å kollapse hvert øyeblikk der jeg står. Ikke bra.