Neverland

Bedroom from hell

Da jeg kommer inn døra dytter Ben meg bort til senga som står i borteste hjørne i det lille rommet. Jeg prøver å snu meg, men han griper etter armen min og dytter meg ned. "Hver så snill Ben. Ikke gjør dette." Han ignorerte meg og begynte å kle av seg. Når han fikk av seg genseren, buksa og bokseren krabber han opp i sengen etter meg. Han drar meg under seg. Jeg klynker. Han kjemper med å dra bena mine fra hverandre, og når han greier det og skal til å stikke den inn, slår jeg han hardt i ansiktet. Ben detter bakover i sengen og ser forskrekket på meg. Jeg ser sjokket gå over i sinnet. Øynene hans lukker seg når han kontrollert sier: "du skal få én sjanse Isa, til å legge deg ned i sengen." Jeg kan se at han prøver å roe seg ned. Han må være veldig sjokkert. Jeg har aldri slått han før. Når han tok meg var jeg så liten. Jeg ønsket ikke å slå noen. Etter at jeg ble større, vel det høres forferdelig ut, men siden jeg ikke husker mine virkelige foreldre... vel han har liksom blitt som familie. Og jeg vet at han holder meg fanget, eksperimenter med meg og nå prøver å voldta meg, men uansett... han er den eneste i verden jeg virkelig kjenner.

Etter noen minutter legger jeg meg ned igjen. Han nikker til meg. "Du vil ikke angre Isa. Jeg skal gjøre deg lykkelig. Hvis du bare slipper meg inn." Jeg svarer ikke. Når Ben igjen  prøver å tvinge bena mine fra hverandre, gir jeg etter. Jeg vet at jeg ikke har noen sjangse uansett. Ei jente på snart 16 og en voksen, sterk mann... vel odsen er ganske synlig. Noen sekunder senere greier han det. Og smerten er uutholdelig. Han beveger seg opp og ned i et raskt tempo. Jeg kjenner tårer begynner å sprenge på i øynene, og når han tar i en gang til, begynner de å renne. En klump begynner å vokse i magen. Følelsen av skyld, svik og urett. Klumpen vokser og vokser. Og til slutt gjør den nesten vondt.

Ben bare fortsetter og fortsetter. Smerten tar aldri slutt. Når han endelig er ferdig, og ruller over på siden helt utslitt, tar jeg med meg klærne mine og lister meg stille ut i gangen. Jeg vet at han kan høre meg, men han sier ingenting. Han bare lar meg gå. Når jeg kommer inn på rommet mitt, begynner jeg å kle på meg igjen. Jeg kryper inn under dyna og prøver å roe meg ned, men det er umulig. Jeg skjelver så kraftig at senga rister. Jeg klemmer bena sammen, og selv om det gjør utrolig vondt, er jeg fast bestemt på aldri å åpne dem igjen  for noen andre. Ingen skal få gjøre det Ben akkurat gjorde. Ingen... aldri noen gang.