Mellom To Verdener

30. Loxi

"Den utvalgte må våkne for å finne det hun søker," hvisker en stemme inn i øret mitt. Jeg vet ikke om jeg syntes det er ekkelt eller ei. Jeg bestemmer meg for at det er det.

Uten tvil også.

Jeg åpner øynene. Altfor mange ganger må jeg blunke for at synet skal slutte å sløre sånn. Kroppen legger først merke til kulden rundt meg. Den flyr gjennom plaggene mine og etterlater frysninger. Snøen daler nedover og legger seg i håret mitt, smelter og renner ned som regndråper før det fryser og blir til is.

Vann, bestem deg snart. Hvilken form vil du ha?

Nei vent, det er ikke riktig fokus. Å nei! Ikke dette stedet igjen...

"Hvem der?" spør jeg tilsynelatende rolig. Inni meg vil jeg bare at følelsen av stemmen som hvisker inn i øret mitt skal forsvinne. Den, sammen med kulden såklart, etterlater skjelvninger på kroppen min. På en negativ måte.

Tanken på at jeg er her gjør meg uvel innvendig. Hvordan jeg skal takle å være her i virkeligheten engang i fremtiden orker jeg ikke tenke på engang. Enda mindre å toppe det høyeste fjellet for å motta en åpenbaring jeg ikke tror er ekte engang.

Og det er helt sant. Jeg tror mindre på åpenbaringen enn jeg tror på at jeg er den utvalgte. Hvis det ikke sier det meste vet ikke jeg.

"En venn. Du har møtt meg før, men da bare som en fremmed i stormen," svarer skikkelsen. Endelig avslører stemmen seg selv i form av en kvinne. Hun kommer til syne fremfor meg. En enkel kappe henger fra skuldrene hennes. Et armbånd som ser ut til å strekke seg over hele den nedre delen av underarmen hennes er festet på den høyre hånden. Skjorten hun bærer under ser altfor kald ut for dette været. Ikke at jeg har noe å si. Mine er bare filler.

Herregud, jeg går fortsatt med for store støvler som stinker tåfis.

"Jeg er ganske sikker på at jeg ikke kjenner deg," sier jeg enkelt og myser med øynene mot henne. Hun ler litt. Staven i hånden hennes gløder i lyseblått.

Kanskje hun er heks.

Har de sånne her egentlig? Det ville ikke forundret meg i så fall. Bare se på alle de andre sprø tingene de har. Det er vel nå alvene og dvergene også hopper frem og lager helt kaos utpå isen fordi de ikke vet hva skøyter er.

Tanken får meg til å le innvendig.

Fokuser nå.

"Mitt navn er Loxi, men jeg kan ikke si stort mer enn det. Øyne ser på oss i dette øyeblikket," forteller hun mystisk og ser rundt seg. Sikkert trollene. Troll liker å titte. Eller er det flaggermus kanskje? Flaggermus er ikke like spennende. Nei, det får bli troll.

Jeg skulle gjerne ha sett rundt med henne og sånt, men ærlig talt så orker jeg ikke.

"Dro du meg hit?" spør jeg så. Hun ser inn i øynene mine. De er mørke. Men ikke så mørke som når Ryker får mørke øyne. Ingenting slår de.

"Ja. Heldigvis for meg klarte du å sovne imens du leste. Det gjorde det lettere for meg å få deg hit." 

Stemmen hennes er som et ekko. En melodi av ord som flyter ut gjennom luften og treffer øret mitt. Blikket hennes er så finurlig. Hodet er bøyd litt sånn at det er på skakke. Håret blåser i vinden. Hetta hun har på hodet faller nesten av henne.

Hallo? Urettferdig. Jeg har aldri skjønt hvordan det er mulig å beholde hetter på sånn halvveis uten at de faller av sekundet etter. De faller av med en gang hver gang jeg prøver et sånt dramatisk utseende selv. Jeg bør spørre henne hvordan hun får det til. Ærlig talt, jeg er nysgjerrig.