de vil takke deg mens du sover

Jeg strakte meg på tå og plasserte pakken oppå skapet. Ingen måtte finne den. Ingen bortsett fra en. Jeg kikket meg rundt før jeg sto på hel fot igjen, men bare for et sekund, like etter løp jeg vekk. Ingen måtte få se meg heller.

Det lysebrune håret mitt danset rundt hodet mitt mens jeg løp barbent over det kalde gulvet. Jeg lyttet til pusten min. Den var der ikke. Men hva hadde jeg egentlig forventet? Det var ikke akkurat slik at gjenferd trengte å puste, så hva var vitsen? Jeg prøvde å sette i gang lungene, kjenne etter om jeg husket følelsen fra da jeg var i live. Etter to innpust sluttet jeg igjen. Å puste gjorde meg bare sliten. Istedenfor prøvde jeg å lytte etter den lille jenta inni hodet mitt. Hun var grunnen til at jeg fortsatt var her, og ikke lå hvilende i himmelsengen min. Hun trengte hjelp med å fullføre noen oppdrag. Når oppdragene var gjort kunne jeg gå å legge meg. Hun hadde lovet å synge en sang for meg mens jeg falt inn i den evige søvn, så det minste jeg kunne gjøre tilbake, var jo å hjelpe henne.

Du har vært flink Charlie, han vil takke deg mens du sover.

Jeg kjente gnister fly inni meg. Jeg ble alltid glad når jeg hadde gjort jobben min bra, da fikk jeg ros av den lille jenta. Jeg gledet meg også til jeg kunne legge meg, når alle ville takke meg. Hittil hadde jeg lagt 53 fortapte sjeler i søvn. En søvn de trengte så kjært, og ønsket så desperat. De ville alle takke meg, en vakker dag. Takke meg for å ha ledet dem inn i den fredfulle tilstanden hvor de bare er. Hvor tid ikke er et ord en gang. Tilstanden ville vare for evig.

Jeg husket ikke helt hvor lenge jeg hadde vært her. Vandret barbent rundt i korridorene uten at noen la merke til meg. Tittet inn i noen av rommene de gangene jeg fikk lyst. Jeg hadde nynnet på den samme melodien ganske lenge nå, men ingen hørte meg. Det var en munter melodi, jeg husket ikke hele teksten, men jeg visste at moren min pleide å synge den til meg.

Jeg kjente at munnvikene mine trakk seg oppover. Jeg følte en berusende lykke suse inne i kroppen min. De få gangene jeg følte meg trist, var de gangene jeg hadde gjort jobben min dårlig. Da hadde de hatt det vondt mens de falt inn i søvnen, anger som slo og sparket. Jeg prøvde alltid å være til stede mens de sovnet, berolige dem med nynningen min. De ble som regel rolige og lette til sinns da. Men noen ganger, noen få ganger, gråt de. Da gråt de av smerte, krøket seg sammen til en liten ball i fanget mitt, mens jeg desperat prøvde å trøste dem. Få ganger hadde jeg ikke lyktes helt. Da kjeftet den lille jenta på meg. Og da ble jeg trist. Jeg hadde vært trist fire ganger.

Nå løp jeg ikke lenger. Nå satte bena seg foran hverandre i et rolig tempo, en om gangen. Ekkoet av et glassknusende hyl slo i veggene til den gråe korridoren. Hylet rente over av smerte, det vekket nysgjerrigheten min.

Du kan gå å se, Charlie. Hun er den neste.

Jeg smilte smått for meg selv før jeg fraktet meg selv til rommet hylet kom fra. På gulvet lå en blek skikkelse og ristet. Øynene hennes var knepet sammen og kinnene fuktet av tårene som strøk trøstende over de. Håret hennes var skittent og hang i tjafser over skuldrene hennes. Over henne var fire menn. Tre av dem holdt henne nede, mens den fjerde straffet henne med elektriske støt. Jeg kjente et stikk i hjertet av det forferdelige synet. Stakkars liten. Jeg spratt lett bort til jenta og bøyet meg over henne. Armene mine fant vei rundt henne og fanget henne i en god klem.

«Det går bra, lille venn. Snart er det over. Jeg vet det gjør vondt. Bare hold ut litt til nå,» hvisket jeg beroligende inn i øret hennes før jeg plantet et kyss på toppen av hodet hennes. Jeg flettet den ene hånden min inn i håret hennes og den andre tørket vekk tårene fra kinnene hennes. Det gikk lenger mellom vært hulk nå, og de var ikke like smertefulle. Hodet hennes lå i fanget mitt og hun stirret opp på meg med de bamsebrune øynene sine. Jeg begynte å nynne på sangen min. Etter en stund stilnet hulkene og blikket fylt med sorg endret seg til et takknemlig et. Jeg kunne høre henne hviske et lydløst takk før blikket på nytt endret seg. Det ble helt tomt, øynene ble glassaktige og jeg visste at hun hadde kravlet opp i himmelsengen sin og sov under stjernene. Jeg lukket øynene hennes og kysset henne i pannen før jeg forlot henne.