Mellom To Verdener

33. Din plass

Og... stillhet. Dramatisk pause. Reklameinnslag, bare uten lyd. Men ærlig talt, hvem gidder å ha på lyd under reklamepausene? Ikke jeg i hvert fall.

Ok. Hva nå?

Jeg bestemmer meg for bare å gå til plassen min. Jeg håper det er plassen min. Det kommer sikkert en gammel gubbe i femtiårene om noen sekunder og kaster meg ut av stolen. Med min flaks skjer sånt alltid. I tillegg heter sikkert fyren Fyrst Jeg-har-så-utrolig-mange-navn-at-jeg-ramser-opp-alle-sammen-for-å-forvirre-deg. Ja, det er nok ganske så lovende.

Men ingenting av det skjer. Ingen sier meg imot om at jeg setter meg ved siden av Ryker heller. Alle er bare så... kjedelige. Jeg hadde på en måte forestilt meg et kaos av mennesker som skrek til hverandre om uenigheter. Eller en som tok helt av som en liten unge og rullet nede på bakken i trass. Eller et komplott mot dronningen så en helt måtte redde henne. Fyren lenger unna meg ser veldig lovende ut til en sånn jobb også.

Jeg er litt skuffet.

"Velkommen," hilser Ziva endelig. Først nå får jeg meg til å se bort til henne. Jeg legger merke til personen ved siden av henne. Hun er kjent for meg.

"Yen!" utbryter jeg. Litt for ukontrollert. Kanskje det er jeg som blir den gale på dette møtet her. Jeg legger merke til at hjertet gjør et lite hopp. Jeg tror faktisk at jeg har savnet denne gamle dama en del.

"Vi møtes igjen, Sid Lake." 

Fornavn og etternavn. Kanskje hun er senil. Jeg nevnte for henne VELDIG mange ganger at jeg bare heter Sid. Lake er noe jeg bruker hvis det er flere med samme navn som meg. Som oftest er det bare en med navnet Sid og det er derfor ikke nødvendig å bruke begge. Dessuten, som jente er det i hvert fall få som går under navnet Sid.

Skylder på mor for den ennå.

"Hvordan kom du hit så fort? Ryker og jeg..." Jeg blir avbrutt. Uhøflig.

"Ziva sendte fuglen sin for å hente meg og noen andre så fort som mulig," forklarer Yen rolig og peker diskret med fingeren mot tre andre som sitter på motsatt side av bordet.

Jeg vet ikke hvem de er, men han ene er han jeg nevnte som kandidat for helten som redder alle.

"Hvor er dere fra?" Det kom litt for spontant ut, men det går greit. Jeg har allerede akseptert å bli den som piffer opp dette møtet litt.

"Silene," svarer han ene mannen. Ryker prøver forsiktig å hviske at navnet hans er Gryn. Haha. Han ser gjerrig ut også.

Jeg kan fortsatt føle at de fleste ser på meg. Om enda i det skjulte. Jeg er nysgjerrig på å høre hvor hverdagshelten er fra.

"Kanskje vi skal starte møtet nå?" foreslår Ziva. Nei, jeg må vite hvor han er fra først. Etter det kan vi starte møtet. Jeg lurer på om jeg vil kjenne igjen stedet hvis han sier det. I hodet prøver jeg å ramse opp byene i hodet.

Øynene til Ziva glitrer mot meg. Undrende. Det er som om hun ser noe jeg ikke ser selv. Etter å ha sett meg selv foran speilet kan jeg virkelig ikke skjønne hva hun mente med: "Selvfølgelig, beskrivelsen Rocco ga av deg gjorde meg litt forvirret. For den var ikke helt korrekt. Det var nok derfor jeg ikke skjønte hvem du var."

Irriterende. Så vanskelig er det vel ikke å gi en beskrivelse av et menneske?

"Ja, det er nok en god ide," svarer jeg smilende. Bare se og lær alle dere rundt meg i rommet. Jeg vet også hva jeg holder på med, så stopp og stirre så fælt. Jeg er lei.

Spesielt er jeg lei Gryn som fnyser litt over at jeg våger å snakke i det hele tatt.

"Jeg har overhørt at de har hærer samlet i Garjos by. De marsjerer mot utsiden av dalen," starter han ene. Modig kar. Jeg beundrer hans mot for å snakke så høyt og tydelig foran denne dømmende samlingen mennesker. Nå har de fleste beveget blikkene sine over på ham isteden. Lykke til er alt jeg sier.