jenta på savannen

bomberom 2 verdenskrig

Jeg ligger her på rommet mitt og hører ut av vinduet, jeg hører folk som skriker og løper og ikke minst all skytingen. Mamma og pappa ligger på rommet sitt i andre enden av huset, men det tar ikke lang tid før jeg hører de kommer løpende mot rommer mitt også.
-Zoe du må våkne vi må dra nå.
-men mamma jeg vil bli her
-vi har ikke mulighet til det, sier pappa og drar med seg noen av klærne mine fra skapet. Jeg får på meg kåpen min og løper etter. Når jeg holder hånden til mamma kjenner jeg at den er klam,hjerte mitt dunker mens vi løper på vei mot ett sted vi kan være trygge. Vi kommer oss inn i en lang tunnel under bakken, den er lang og mørk, så vi kan stoppe litt for og ta en liten pause. Hjerte mitt dunker og dunker og jeg har egt bar lyst til og ligge i deg gode varme sengen min hjemme og varme meg. Kulden sprenger til inni meg og jeg sovner. Når jeg våkner opp igjen aner jeg ikke hvor jeg er, det er mange mennesker der jeg kjenner ingen bortsett i fra mamma og pappa. -mamma hvor er vi -ett sted vi kan være trygge jenta mi. Det hjalp meg ikke så mye, men etter og ha sett meg rundt skjønte jeg at det ikke var lurt og spørre mer. Vi var i et bomberom. Krigen hadde vært i tre dager allerede, men først i dag måtte vi bruke bomberommet. Etter at vi hadde vært her i noen timer kom en mann og hentet pappa. Han tok han med seg litt bort og snakket meg han. Etter at mannen hadde gått kom pappa bort til oss og sa. -han vil ha meg til og hjelpe til der ute. Uansett hva jeg og mamma sa var det ingenting som hjalp, de trengte pappa. Så nå var det bare mamma og meg der, vi var mange dager inni dette rommet, vi var ikke en stor by men det virket som mange personer når alle var inni her. Pappa hadde ikke kommet tilbake og vi viste ingenting, var han død, levde han, hadde han det bra og hvordan så verden utenfra dette rommer. I løpet av disse dagene hadde jeg rukket og så meg en venn michael, han var like gammel som meg og han var også her alene med moren sin for faren var i krig. Det var ikke så mye og finne på der inne, så mesteparten av tiden brukte vi på og fortelle spøkelses historier til hverandre. Nå har det nesten gått en måned og vi sitter her inne fortsatt nesten uten mat og ingen informasjon og hva som skjer utenfor. Det hadde ikke vært folk her inne siden pappa og de andre ble hendtet, bortsett ifra de få gangene noen hadde kommet sent på kvelden med litt mat til alle her, men i dag åpnet de store dørene til rommet vi var i, ingen hadde sett de folka som kom, men de ble helt gale og prøvde og løpe ut i frihet, men det var ikke så lett mennene holdt dem fast og slapp dem ikke ut. -STILLE ropte en mann og kom mitt ut på gulvet. -Jeg skal ha med meg 5 barn som skal få hjelpe oss med noe på et trygt sted, resten av dere skal være med til et hotell der dere skal få rom ,jobb og deilige dusjer. Alle hylte av glede og gledet seg til og komme seg bort, jeg skjønte at noe var på gang og ville egt bare at det skulle bli fred og alt kunne bli som før. -Njea suothski,Maichael njapit og  Anna helkimpott dere er de tre første barna som blir med meg. Jeg så ansiktet til Michael var både ynkelig fordi han kunne komme seg ut herifra men også trist, kanskje fordi han ville savne meg og familien. -da er det bare to igjen, ropte han. -Mira jacksokt og Zoe mintknipt. Da han ropte navnet mitt viste jeg ikke om jeg skulle gråte eller være glad. -åå jenta mi jeg er så glad på dine vegne, det her skal gå bra, nå fører de oss til to trygge steder også møtes du faren din og jeg etter krigen er ferdig. -men mamma jeg vil ikke jeg vil være her med deg,,-men jenta mi det er ikke trygt,,-så det du sier at det stedet du skal til ikke er trygt. -nei men nå er det bestemt og det er det som er best for oss begge.  Mannen i uniformen kom og hentet meg og førte oss inn i en bil, jeg vinket til mamma mens tårene rant ned over skinnet mitt. Det var en lang tur og vi satt i denne bilen i mange timer. Time etter time dag etter dag. Endelig var vi framme der vi skulle, det var stille der og satt opp noen hytter vi kunne bo i. En til guttene og en til jentene. Vi hadde heldig vis blitt godt kjent på veien. Når vi kom ut av bilen fikk vi beskjed om og møte opp i det største huset for en samtale. Det var ikke bare oss der det var fem barn fra nesten hver by i verden. Når vi kom inn ditt fikk vi beskjed om hva som kom til og skje og en stripete pysj vi kunne jobbe i. For skulle de ha råd til og passe oss måtte vi jobbe litt. Flere dager gikk og det ble ikke akkurat som vi trodde. Vi jobbet for harde livet, fikk nesten ikke mat og var sliterne konstant.vi hadde også fått vite at alle i byen vår unntatt oss var døde, det vil sin inkludert mamma og pappa. Men en dag orket ikke Michael og jeg mer vi bestemte at neste kveld skulle vi stikke av for godt. Så den nattaen gjorde vi oss klare og klarte fagtisk og stikke av. Vi gikk og gikk og gikk i flere dager. Skudd og skriking var en helt vanlig lyd for oss på denne turen. Etter mange dager i skole og gått kom vi fram til ett vann der det gikk en båt som skulle over til andre siden. Vi fikk sitte på selv om vi ikke akkurat hadde så mye penger. Vi satt på denne båten i mange timer og når vi endelig var framme s vi både dyr og ørken. Mange folk hadde flyktet hit så det var også mange mennesker der. Vi var på en savanne i afrika. Her levde jeg og michael i mange år. Vi fikk et godt forhold til hverandre og bestemte oss for og gifte oss når krigen var over. Mens vi bodde i afrika lærte vi mye om dyr og natur og det og leve selv. Nå var krigen over og på tide og reise hjem igjen,vi giftet oss noen år etter og levde lykkelig i alle våre dager SLUTT
Ikke så veldig bra men fant den på mens jeg skrev så jaja går ann på den første;-)