Mellom To Verdener

37. Nubila

Bestemt og fokusert igjen vandrer jeg bort til bokhyllene. Jeg prøver å tilbakekalle ordene hun sa til meg. Eksakt er jeg veldig sikker på at det gikk sånn: "Boken du søker vil være rett fremfor deg."

Akkurat.

Og når slår denne setningen inn som noe nyttig? Jeg kan ikke se noen bok fremfor meg. Faktisk er det mange tusen bøker fremfor meg, men alle kan vel ikke være hennes historie? Hun så ikke så gammel ut. Jeg tviler sterkt på at det er tilfelle. Nei, hun løy, det var det som skjedde.

Så hun var ikke til å stole på likevel. Søren.

"Hvorfor løy du?" mumler jeg irritert og klemmer fingrene rundt en av bokhyllene. Jeg dunker hodet i kanten og lar det ligge der. Uten flere tanker puster jeg dypt inn og ut for å roe meg selv ned. Håret henger foran øynene mine. Men ikke på en sånn klassisk film-hvor-hår-aldri-er-i-veien type. Mer en sånn jeg-hater-håret-mitt-så-mye-så-hvorfor-ikke-klippe-det type. Ærlig talt, hvordan overlever Ryker med håret sitt?

Irritert blåser jeg det bort, men det kommer bare foran ansiktet igjen.

"Så fort jeg får sjansen skal jeg kvitte meg med det," småhveser jeg truende mot det halvvåte håret. Kanskje det nå holder seg unna ansiktet, for jeg planlegger å gjennomføre trusselen.

Med en dytt fra armene legger jeg avstand mellom meg og bokhyllen igjen. Jeg strekker dem ut i et forsøk på å myke meg litt opp i tillegg. Føttene mine føles iskalde. Gulvet har ikke noe varmeanlegg installert under for å si det sånn.

De burde vurdere varmeovner i det minste. Nei vent, de har ikke det heller her.

Vurderende om jeg skal gi opp eller ikke setter jeg meg ned på bakken. Ryggen lener seg inn mot bokhyllen helt til jeg merker at den ene kanten stikker på midten. Istedenfor skyver jeg meg en meter fremover. Jeg stirrer ut mot luften foran meg. Lysekronen i taket er dekket med stearinlys og krystaller.

Jeg puster ut, strekker fingrene opp mot ansiktet og drar de forbaska hårstråene bak øret.

"Jeg skulle ha tatt med en hårstrikk," sier jeg ut til det tomme biblioteket. Eller kanskje det er ment for boken fremfor meg. Jeg tror jeg skal kalle den Charles, siden alle virker som de kjenner en som heter Charles. Så her er min. En bok med navn Charles.

Hei, jeg heter Sid Lake og er den utvalgte deres verden trenger for å reddes. Jeg er liten og svak, men liker å fantasere på feil tidspunkter. Hvem er du? Charles, ja, for et fint navn. Det må jeg virkelig tilsi.

Hør på meg.

Har jeg gått fra forstanden eller var det boken som snakket til meg akkurat nå inni hodet? I så fall tror jeg bare at jeg skal trekke meg et par meter til siden (pluss på rundt fem til).

Litt forskrekket kryper jeg bakover til ryggen dunker inn i bokhyllen. Albuen støter borti sånn at strålinger skytes gjennom hele armen. Jeg traff vel det punktet.

"Au!" hviner jeg og griper om albuen med motsatte hånd. "Jeg håper ikke seriøst det er du som prater, Charles." 

Jeg skuler et blikk mot den mistenksomme boken, men den rører ikke på seg.

Det er ikke boken. Du kan ikke se meg, så bare hør og så får du vite mer.

Den lokkende stemmen lurer ikke meg. Kanskje det er bestekompisen ved siden av som driver denne spøken. Han heter sikkert John. Det er så mange spøkere med navnet John. Eller kanskje jeg skal beære han navnet Liam. Det ville i hvert fall passet.