Halvblods

Kapittel 2: Reiser, forklaringer og avsløringer

"H-halv guder!?" Ropte Janne. "Sånn at jeg er datter av sandmannen liksom!?" Ropte Lucas.
"Nei, GRESKE guder. Sånne som Afrodite, Hades og Poseidon." Svarte Grover enkelt.
"Så hvem er den gudelige forelderen min da?" Spurte Bella.
"Og min?" Spurte alle andre etter henne.
"Jeg vet ikke." Svarte Grover seriøst.
"Så hvordan vet du at vi er halvblods da?" Spurte jeg med et nyskjerrig blikk i ansiktet.
"Jeg kan lukte det." Svarte Grover.

Da kom Nico snublende ut fra soverommet sitt med et døsig blikk i ansiktet.
"JEG FØLER DØD!" Ropte han ut i rommet.
"Hæ? Ingen her er da døde?" Sa Grover forskrekket. Nico gnidde seg i øynene og så på oss alle.
"Noen her i dette rommet er sønn eller datter av Hades." Mumlet han, litt flau over å ha ropt så høyt.
"HVA?! Er de fra denne tidsalderen da?" Ropte Grover.
"Det kan jeg vel ikke føle!"
"Åh, Neivel."

Det var plutselig som om solen hadde kommet et par meter nærmere jorden. Lyset ble plutselig alt for sterkt og jeg måtte snu meg for å skule øynene mine. Det ble sterkere og sterkere helt til det ble vanlig igjen, små lysende flekker danset over øynene mine selv om jeg ikke hadde sett på. Jeg snudde meg og der stod det en mann med en lang svart kappe med bilde av en haug av pinede menneske-uttrykk. Han hadde et spisst svart bukkesjegg og var skallet. Han var ganske majestetisk på en mørk måte.

"Dere har rett, dette er min datter Linn. Hun kommer fra denne tidsalderen, ja." Sa mannen.
"SHIT! Enda en ny søster!?" Ropte Nico, han så ganske fortvilet og redd ut. Hvorfor skulle han vere redd for en søster?
"Ja, hun er også gresk slik som deg." Svarte mannen.
"HVEM ER DU?!" nå var Lucas sur, og hun bør du ikke være på vrangsiden med for hun kan bli ganske agresiv. De snakket om henne som om hun ikke var der.
"Jeg er Hades, guden for død, smerte og rikdom, din far." Hun så på ham med store blå øyner og man kunne se spørsmålet forme seg i munnen hennes; Hvorfor møter jeg deg først nå?
"Jeg vet at du er ganske sur for dette, men jeg har ventet til nå med å møte deg for din egen sikkerhet."

Jeg så tristheten i øynene til Lucas sakte forandre seg til hat. "IKKE FAEN OM DU GJORDE!" skrek hun. Wow, tenkte jeg. Hun ropte rett i trynet til en gud, respekt.
"DU DRET SÅ MYE I MEG SOM DET GÅR AN!" fortsatte hun med et morderisk blikk.

Akurat da det så ut som at hun skulle til å fly på Hades kom Nico bort til henne og begravde henne i de lange armene sine. Marcus så litt overbeskyttede ut og utbrøt:
"Ehm-du kjenner henne ikke, så hvorfor klemmer dere?" Nico så bort på ham med et stygt blikk.
"Jeg er broren hennes da for Hades skyld!" Ropte han mens Lucas la hodet sitt lenger inn i jakken til Nico. Hun har aldri hvert en stor klemmeperson, men det var annerledes med Nico.

Så snudde hun seg mot Hades og sa til ham; "Du har gjort det du kom for å gjøre. Jeg tror det er best at du går."
Hades snudde seg mot henne og nikket, "Jeg ville bare si at du er spesiell. Du har både evner innenfor gull og selve døden. Du er farlig for monster og derfor vil ekstra mange komme etter deg. Jeg beklager Linn."
Så forsvant guden i et blendende glimt.

Jeg hørte at Lucas begynte å stille gråte ned i skulderen til Nico. Han så ut til å ville forlate rommet; men ikke visste hvordan vi ville reagere. Jeg nikket til ham for å si at det var greit. De hadde mye å snakke om.

Snart var den vanlige småpraten tilbake i bobilen og spørsmålene var noe blandet som dette:
"Vil det skje med oss når vi også får vite foreldrene våre?"
"Herregud jeg hadde DØDD av skam."
"Jeg vil ikke at det skal skje."
"Når får vi møte foreldrene våre?"

Snart var vi fremme ved gardemoen. (AN: la oss bare late som om alle kan snakke norsk og at alle snakker norsk i hele verden, k?) Grover ga flypersonalet bilettene våre og vi ble vist ombord i et privatfly. Vi ble satt i luften med en gang.