Breathing Blue; fortsettelsen på Unwritten Story

1: Emily, Louis, og Røde roser

Hennes små armer vugget den lille jenta frem og tilbake i håpet om at gråten skulle fordufte. Klokken var halv seks om morgenen, den 11 desember 2015. Akuratt ett år siden Scarlet snakket med Louis. Ett år siden de slo opp, og slei som Bambi på isen ut av livene til hverandre.

Hun hadde kontakt med de andre. Liam, Niall, og Harry selvfølgelig. Men Scarlet og Louis hadde på en eller annen måte klart å flykte unna hverandre hver eneste gang det skjedde noe spesielt. Louis hadde ikke en gang hilst på sin egen datter.

Lille Emily ville vokse opp uten en far, uten å vite hvorfor etternavnet ikke var likt morens. Ja, Scarlet tok etternavnet til Louis, for det føltes mer rett.

Det stakk i hjertet til Scarlet hver gang hun så datterens øyne. De var prikk like Louis sine. Som hun savnet ham. Men det virket ikke som han noen gang hadde tenkt å be om unnskyldning,  det virket ikke som han ville ha noe med henne å gjøre.

Nå skulle One Direction ta en pause, og endelig kunne Scarlet tilbringe mer tid sammen med tvillingbroren sin, og hennes beste venner.

Anne og Scarlet fikk snakket godt ut dager før Louis slang seg foran den bilen. De snakket sammen om hvorfor Anne valgte å adoptere henne vekk, og hvorfor hun ikke hadde sakt noe da hun først skjønte at Scarlet var datteren hennes.

Scarlet pov

Klokken nærmet seg halv elleve. Emily lå på gulvet på et pledd, og lagde små, søte babylyder. Ringeklokken ga fra seg lyd. Det var sikkert Harry, han skulle ta med seg Emily på trilletur.

Jeg åpnet døren forsiktig. Et kjent fjes dukket opp, og jeg kjente et savn i meg. Det var ingen andre enn Mr Louis Tomlinson som sto på døren min med en stor rosebukett og et usikkert smil. Jeg bestemte meg for å legge bitterheten vekk, og trekke ham inn i en god klem. Han slapp rosebuketten, og klemte meg med alt han hadde å gi. Vi vagget inn døren, og lot den lukke seg igjen. Hånden hans strøk kjærlig over ryggen min, og jeg begravde ansiktet mitt i hans varme, gode genser.

Emily ga fra seg en liten lyd, og det var nok til å bryte klemmen. Han så på henne med store øyne, før en tåre rant ned kinnet mitt.
«Jeg er så lei meg,» hvisket Louis forsiktig, og klemte rundt meg.