Neverland

Hva faen skjer nå..

Jeg åpner øynene forsiktig å ser opp i taket. Det er lyst i rommet, og etter en stund kan jeg se alt klart og tydelig.
Jeg snur på hodet og ser at Ben ikke ligger ved siden av meg lenger. Så rart... han pleier alltid å sove lenger enn meg.
Jeg løfter bena ut av senga og senker de varsomt ned på gulvet. Jeg reiser meg, og merker at jeg ikke har like vondt i nedre del som etter første gang.
Litt ømt er det jo, men jeg greier fint å bøye meg ned å plukke opp klærne mine, å kle på meg.
Når jeg er ferdig lister jeg meg bort til vinduet og løfter til side gardinen. Ute er det helt blå himmel. Ikke en sky, og ingen vind som raskere i tretoppene og får de til å svaie. Det er en vakker dag.
Det er på slike dager at jeg skulle ønske at jeg ikke hadde vært her. Eller at jeg kunne ha gått ut. Løpt i det lange gresset, badet i en dam, og nyte å kjenne solstrålene treffe huden min. Gi den en fin, gyllen brunfarge.
Det er på slike dager at jeg savner den personen jeg kunne ha blitt, og den familien jeg er så sikker på at jeg har.

Jeg slipper ned gardinen igjen og snur meg rundt i rommet. Går mot døra, trekker forsiktig ned dørhåndtaket, og lister jeg meg stille ut i korridoren.
Gangen er mørkt, men etter en stund med surring, greier jeg å komme meg bort til kjøkkendøra nederst i gangen.
Når jeg åpner den, er rommet tomt. Ben er ikke der. Jeg kjenner en klump begynne å vokse i magen. Hvor er han? På do kanskje?
Jeg prøver å riste av meg den vonde følelsen, og går bort til kjøkkenbenken. Tar fram en brødskive, og slenger osten på benken.

Når jeg setter meg for å spise, knirker det i døra. Jeg skvetter til, alt for opptatt av mine egne tanker. Når jeg snur meg vekk fra bordet, og forventer å se Ben stå i døra, er det tomt. Han er ikke der.
Jeg venter en liten stund, for å se om han kommer inn, men det kommer ingen. Etter noen minutter med venting, rister jeg på hodet, og snur meg tilbake mot bordet.
Det knirker igjen. En skjærende skarp lyd. Jeg vrir automatisk på hodet. Jeg er ferdig å spise, og lar bare fatet stå igjen på bordet når jeg varsomt går mot døra.

*****
Det er fortsatt mørkt i gangen. Hvis Ben hadde vært der, hvorfor hadde han ikke slått på lyset?
Jeg lister meg stiller ned mot rommet mitt. Når jeg skal til å trekke ned håndtaket til døra, skvetter jeg til.
Lys slipper ut under den og lager lange, ekle skygger ut over gulvet. Jeg ser mot døra igjen. Hvis det er lyst på rommet mitt, da må det bety at det er der Ben er.
Jeg står en stund med hånden om dørhåndtaket, før jeg dytter det ned og ser inn i rommet.

Ben står midt i rommet. Ved siden av noe som ser ut som en bukk. Han fører hendene ned langs siden av den, og fester noen stropper. Fire stropper, en for hvert arm og ben.
Han vet jeg er her, men sier ingen ting. Jeg mister pusten, helt lamslått . Det jeg står framfor er så forferdelig at jeg blir kvalm. Magen vrenger seg, og plutselig vet jeg hva det er.
På et bord langs den ene veggen ligger forkjellige ting, fint organisert etter størrelse, lengde og farge. Hva det er aner jeg virkelig ikke. Og noe sier meg at jeg heller ikke vil vite det.
På veggen er det blitt skrudd opp fire knagger. Alle med hver sin pisk på. To av dem ser lange ut. Mens to, de som er farget brune, ikke svarte som de andre, ser kortere ut.

Magen vrenger seg igjen. Hva faen skjer nå.