After Forever

Kapittel 3

Akkurat i det øyeblikket nyhetssendingen slutter, knuses noe inne i meg. Det er som om jeg er nervøs selv om jeg ikke skal opptre på scenen... Som om jeg er trist for en annen person's tap. Som om jeg angrer for noe jeg ikke har gjort.
Jeg vet at de sender ut en rakett og alt, men hva om de feiler? Hva skjer da? Det er en utenkelig verden jeg aldri vil være med i... Bank-bank.

Etter hvert kommer mamma og Serena tilbake. De har jo ikke hørt nyhetene, så jeg er nødt til å informere dem om hva som skjer! Jeg tenker Serena vil være ganske interessert i dette.
Men selvfølgelig får jeg ikke engang åpnet munnen før Theo kommer meg i forkjøpet: "Det er en meteor på vei mot jorda mamma!" Stemmen hans er panisk. Selvfølgelig glemte han å si det med raketten. Han tenker alltid bare på problemet, aldri på utveien. "Og NASA skal sende ut en rakett for å stoppe den." Legger jeg rolig til. Jeg møter blikket hans og løfter på øyenbrynet. Han tar panikken på forskudd.
Mamma ser på oss som om vi nettop kastet noe i hodet hennes. Theo virker fortsatt urolig. "Ro deg ned Theo, de kommer helt sikkert til å klare det" forsikrer mamma han mens hun himler med øynene. Theo er en skikkelig pyse. Ikke at jeg er så tøff selv, men jeg klarer iallfall å tenke klart. Eller klarere. Han har vel rett til å være sånn som dette i denne situasjonen, men han kan vente med all den panikken til vi i det minste har fått bekreftet at vi kommer til å dø.

"Hva ville du gjort om de feilet med den raketten?" Kommer det plutselig ut av Serena. Tanken sender frysninger nedover kroppen min. Jeg har ikke lyst å tenke på det, men å overse spørsmål er for dumt.
"Jeg vet ikke" mumler jeg og svelger. Hun blir stille en stund før hun sier: "jeg ville ha tilbringet min siste tid med bestevennen min!" Jeg smiler. Det var sikkert det hun ville jeg skulle svare.
Plutselig piper det i mobilen min. Jeg snur den over for å se hvilken varsel det er. Det er en melding. En melding fra en helt spesiell person. "Hvem var det?" Spør Serena mens hun flytter på hodet for å titte. Før hun får sett på skjermen min, kaster jeg den rundt for å skjule hvem som meldte meg. Hun ler og prøver å ta mobilen fra meg. "Hvem var det?!" Roper hun utålmodig. Vi hopper og dytter til jeg tilslutt må overgi meg for ikke å bli kvalt i et forsøk på å redde mobilen. "Det var Seb..." hun smiler et sleipt smil til meg. Jeg tar mobilen til fjeset og leser opp meldingen høyt: "det som skjedde på skolen.... Vil du snakke/skrive om det?" Det siste jeg egentlig vil, er å snakke om det ansikt til ansikt. Men det er pysete av meg å bare melde om det, så jeg får vel gjøre et forsøk. "Hva skal du skrive?" Spør Serena og ser veldig interessert ut. Hun er mye flinkere til sånne ting enn det jeg er, så jeg kan vel spørre henne om råd.
Serena har hatt 4 kjærester, som er 4 mere enn meg. "Jeg aner ikke.. kanskje noe som 'det var ikke meningen, vi skrev ikke om deg'" svarer jeg usikkert. Serena gir meg et blikk som får meg til å føle meg dum. Det var det beste jeg kom på, uheldigvis. "Hva! Til og med Freia vet det var han, og hun er døv!" Jeg svelger og starter å fikle med fingrene. Romantikk er så vanskelig! Hvorfor er det så vanskelig? Hvordan får folk det til? Jeg vil egentlig vri meg ut av dette, men det ser ikke ut til at Serena lar meg nøle min vei ut før jeg og Seb er lykkelig gift. "Få han til så starte! Bare skriv noe sånt som: 'eh... ja...'" før jeg får sagt hva jeg mener, klikker hun send. Jeg rynker på pannen. Dette kan gå så mange veier...

En kald bris fra det åpne vinduet vekker meg. Ansiktet mitt er iskaldt, og nesen er frossen. Jeg må ha ligget med hodet nært vinduet hele natten.
Selv om jeg nesten fryser av meg sansene mine, er det noe som stopper meg fra å lukke vinduet. Lyden av vinden og fugler som synger roer meg ned og får meg til å bli liggene. Alt er så fredelig. Alt er så stille. Hvorfor kan det ikke være sånn for alltid?
Til slutt blir jeg lei av å ligge, så jeg strekker meg. Følelsen av musklene som våkner opp er det beste jeg vet. Jeg trekker pusten dypt inn gjennom munnen, og lar den gå ut nesen. Nå er kroppen min kald også.

Jeg røyser meg sakte opp og tøyer nakken. "Det er iskaldt her!" Sier plutselig en kjent guttestemme bak meg. Jeg skvetter til. Hvor kom han fra? "Jeg skulle akkurat til å lukke vinduet. Bank neste gang." Snerrer jeg irritert tilbake. Theo har en tendens til å gjøre sånne ting. Med sånne ting mener jeg å skremme vette ut av meg. "Det skal jeg." Theo kommer nærmere. Han setter seg på sengekanten og ser på meg. "Hva var det du ville?" Spør jeg. Noe sier meg at han fortsatt er litt redd for meteoren.
"Nyhetssendingen som de fortalte om starter snart... vil du se den med meg?" Jeg rister på hodet. Jeg har ikke lyst til å tenke mere på det. De finner en utvei, det gjør de alltid. Jeg må bare fortsette livet, og ikke la dette plage meg. "Greit."

Etter å ha spist frokost finner jeg veien tilbake til sengen. Det er vel bare en sånn dag; en sånn dag hvor du ligger og ser i veggen samtidig som du grubler over livet. Mens jeg stirrer dypt i tapeten kommer jeg på hva jeg så i går. De forstyrrende synene. To lik. Det tomme blikket som hjemsøkte øynene deres.

________
Så jeg fikk oppdatert idag!
Yay!

Jeg har foresten kommet
opp med en ny bok;
"The Rescue - 1983"
Skjekk den ut om du vil :)

Jeg vil oppdatere denne boken
"parallelt" med
The Rescue.
Som betyr at når
3 kapittel er ute
på The Rescue, vil jeg
Oppdatere her.
(Beklager, hvis jeg forklarte dårlig
kan du spørre meg spørsmål
på privat/kommentarfeltet!)

Håper du likte kapittelet!
Skriv gjerne en kommentar
om hva du synes
og om jeg kunne gjort noe
bedre :)