6: begravelsen

139 12 4
by xWrittenTommo
by xWrittenTommo
                                    
                                              Det var helt stille i rommet. Alle var for nervøse til å si et ensomt ord. Hvem skulle trodd at dette skulle bli julaftenen deres, julaften 2015, på sykehuset i London. Hadde de bare visst hva det neste året ville vente dem. 
                                                              *
                          Jeg forsto det nå. Å dø er enkelt, å leve er vanskelig. 
                                                              *
                          «Jeg synes jeg burde starte med å si at jeg savner deg. Du var min aller beste venn, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre uten deg. 'Vær sterk og hold fast til menneskene du elsker, menneskene du bryr deg mest om'. Det var de siste ordene du sa til meg før du trakk ditt siste åndedrag. Jeg lover deg, det skal jeg gjøre. Og jeg vil fortsatt holde fast til deg, for du lever i hjertet mitt. Det kommer til å bli en tøff tid uten deg fremover, for alt vi pleide å gjøre sammen, blir nå tomt og ensomt uten deg. Jeg kan ikke fatte at du er borte, jeg kan ikke forstå hvordan et så utrolig vakkert menneske som det du var, kunne ha en skjebne som dette. Hun gjorde aldri noe så galt at hun fortjente dette. Dette mennesket hadde mange gode år igjen å leve, men ble dratt vekk fra livet. Jeg fatter ikke at et menneske som henne kunne fortjene å bli tatt vekk fra livet på grunn av kreft, leukemi. Hun tapte mot sykdommen vi alle hater. Men jeg vil ikke si det på den måten, for det høres ut som hun ga opp, som om at hun aldri prøvde. Hun kjempet for livet til sitt siste åndedrag. Hun var sterk og tapper. Vi er alle klar over at hun tapte mot kreften, men den fikk en hard kamp. Hun ga aldri opp, hun gikk tom for krefter.»



                          Seks menn i dress stilte seg opp ved den hvite kisten. Dan, Louis' stefar, Tommy, Lotties kjæreste, Harry, Liam, Niall og Zayn. Presten avsluttet, og kisten ble løftet opp, og de bar den ned kirkegangen til orgelets triste toner. Venner og familie løftet opp blomsterkransene som var plassert rundt i kirkerommet, og fulgte etter kisten. Louis tørket en lydløs tåre, før han tok tak i Emilys vogn, og trillet ut. 
                          Den kalde vinteren blåste mot dem, og tynne snøflak la seg på de svarte kåpene. Kisten ble løftet over på en svartkledd tralle, før den ble trillet nedover den snøbelagte grusveien mot gravplassen.
                          Det var omtrent 200 mennesker der, og alle hadde bekjentskaper til henne.
                          Kisten ble løftet over på en gjenstand som skulle hjelpe å heise kisten ned i jorda. Presten sa de aller siste ordene, før kisten ble senket. Alle som ville, hjalp til å helle jord. Til slutt ble blomsterkransene lagt på jordhaugen, og et hvitt kors ble satt opp. 
                          Scarlet klemte Louis' hånd. De hadde stått og sett på navnet på korset i en time. Johannah Deakin. De fleste var på minnesamværet i et lokale like ved, men Louis sto igjen. 
                          Det kom en skikkelse gående mot dem. Louis slapp Scarlet's hånd brått, og løp mot mannen. «Pappa!» snufset han idet han kastet seg i armene hans. «Du kom!» 
                          «Jeg gikk glipp av selve begravelsen, jeg er lei for det. Jeg var redd for hva folk ville tenke, du vet. Alle klandrer meg for at jeg stakk av fra dere når du var nyfødt. Jeg var bare redd, redd for å ikke være en god nok far for deg. Men jeg har innsett det. Jeg blir aldri en god far hvis ikke jeg er her for deg. Men det er vel for sent nå. Jeg burde vært der hele barndommen din,» Sa Troy, Louis' biologiske far, med en tykk, trist stemme. 
                          «Det er aldri for sent,» smilte Louis, før han dro faren som mot Scarlet som sto med Emily på armen og smilte kjærlig. 
«Pappa, dette er Scarlet, kjæresten min,» fortalte Louis stolt. Scarlet tok hånden hans, og hilste høflig. «Louis har fortalt mye om deg,» smilte hun. 
                          Louis løftet Emily over i sine egne armen. Den lille jenta med brunt hår til skuldrene og knall blå øyne, klemte seg godt inntil faren sin som hun var så innmari glad i. «Og dette er min lille stolthet, datteren vår, Emily Sophie Tomlinson,» 
                          Troy kilte jentungen på kinnet, og hun kniste søtt. Ansiktet hans smeltet fullstendig. «Det er bare å komme å besøke henne, og oss selvfølgelig,» sa Louis oppmuntrende, da Troy virket litt trist over at han ikke hadde vært der for henne heller. 

                          Louis tok Scarlet's hånd igjen. Det har skjedd så utrolig mye det siste året. Scarlet var ikke alvorlig syk, men dessverre var det moren hans som måtte lide under leukemiens harde pisk. Scarlet savnet det hun og Louis hadde, og bestemte seg for å gi ham en ny sjanse. One Direction hadde pause, og alle gjorde hver sin ting. Harry spilte i en film, Niall spilte golf og ga ut sin første singel, Liam skulle bli pappa, og Louis mistet moren sin. 
                          Louis kysset gravstenen.
                          «Farvel Mamma,»
                          ------
Nå er det lenge siden sist at jeg har laget et langt kapittel 😅 synes nesten jeg burde lage noe om Jay ❤ Kan fortsatt ikke forstå at hun er borte :(