The Contract - Norwegian (Kapittel utkaster)

Kapittel 10: En verden full av fantasi

Dager går. Noen raskere enn andre. Jeg holder meg unna Leonardo mest mulig, og ser han bare når han skal drikke fra meg, eller vil at jeg en sjelden gang skal lage te til han. Jeg vet ikke hva jeg foretrekker mest. At han biter meg og drikker, eller at jeg lager et dypt kutt på håndflaten og lar blod dryppe ned i teen hans. Kanskje siste nevnte. Det svir kanskje noe helt jævlig og gjør drit vondt, men smerten forsvinner i hvert fall raskere, og jeg føler meg ikke like svimmel og slapp etterpå.

  Akkurat nå har jeg nettopp spist frokost; grove skiver med alt for mye frø i. To med både ost og skinke, og en med kun skinke. Begynner virkelig å bli lei av å spise dette. Dag etter dag etter dag. Leonardo forsvant inn på kontoret sitt idet jeg kom ut av "rommet" mitt etter å ha våknet. Noe som egentlig bare var bra, for da slapp jeg å måtte sulte helt til han dro for å gjøre det han stortsett pleier å gjøre - jobbe. Ikke spør meg med hva, for det aner jeg ikke - og jeg bryr meg heller ikke.

  Etter jeg har gjort all mine morgensrutiner, tusler jeg bort til kottet slash "rommet" mitt for å hente det jeg trenger til dagens vasking. En støvkost og en vanlig kost. Drasser det med meg rundt i det skummelt svære herskapshuset på leting etter et nytt rom å vaske. Lurer på hva jeg skal gjøre når jeg er ferdig med å vaske alle rommene som finnes her...

  En skremmende tanke dukker plutselig opp. Tenk om han da kommer til å drepe meg? Jeg er jo egentlig ikke noe annet enn en plage for han. Det eneste jeg er brukelig for, er stortsett å vaske. Blodet mitt er bare et pluss. Så når jeg har vasket alt som det finnes å vaske, har jeg jo ingenting igjen å gjøre her. Ikke egentlig... Og om jeg kjenner Leonardo rett - noe jeg føler at jeg gjør etter å ha vært her i snart fire uker - nøler han ikke med å kvitte seg med det han ikke har bruk for. Om det er levende eller ikke...

  En svær klump danner seg i halsen. Jeg rister kort på hode for å liksom få tankene ut. Sukker deretter tungt og drar en hånd gjennom håret. Jeg bør virkelig slutte med det der. Å overtenke. Det bringer aldri opp noe godt.

  Etter jeg har gått en liten stund til, ser jeg plutselig en dør som er bredere enn de andre og med pene utskjæringer. Jeg legger hode litt på skakke. Går bort og studerer den nærmere. Jeg kan ikke huske å ha sett den døren før. Nysgjerrig åpner jeg den og ser inn. Får store øyne.

  "Wow…" mumler jeg og går helt inn. Ser meg storøyd rundt. Mot tre av de fire veggene står det fem brede bokhyller som må være minst fire meter høye og seks meter brede. Alle er fullstappet med bøker i forskjellige varme, falmende farger. Bokhyllene er stablet tett inntil hverandre, så man kan så vidt skimte fargen på veggene. Nøttebrun. På venstre vegg står det kun tre bokhyller. De er ikke like brede som de andre, bare like høye. Det er store mellomrom mellom disse tre bokhyllene som  er dekket med svære vinduer som viser rett ut til den tåkefulle, drit skumle skogen. På grunn av det evige tåkedekket dette herskapshuset alltid er innsvøpt i, kommer det ikke særlig mye lys inn. Så hengende i taket er det en svær, storslagen krystall lysekrone som man i gammledager pleide å ha i ballrommene. I hvert fall i de filmene jeg har sett på.

  Lengre inne i det gigantiske biblioteket jeg ikke hadde en anelse om at fantes i dette herskapshuset, ser jeg en hvit marmor peis med en buet åpning, og en stor lenestol ved siden av som ser virkelig behagelig ut. Foran lenestolen er det også en fotskammel som matcher det røde stoffet og det grønne mønsteret til lenestolen.

  Jeg myser litt ettersom at det er et godt stykke her ifra til dit, og begynner å gå i den retningen. Stopper like ovenfor peisen og ser nå detaljene. På hver sin side av marmorpeisen står det en søyle. Oppå disse søylene er det to engler som holder oppe peishyllen. Noe som egentlig er litt ironisk. Det burde heller vært djevler enn engler. 

  På forsiden av peishyllen er det inngravert noe med tjue engler i miniatyrform. I stedet for å holde oppe noe, ser det ut som at de danser samtidig som de spiller et instrument hver. De er egentlig ganske fine. Jeg lar pekefingeren gli rundt formen til en av englene som er inngravert. Denne engelen står i en arabesque mens hun spiller på en fiolin.