The Contract - Norwegian (Kapittel utkaster)

Kapittel 11: Blodig alvor

Kinnet mitt gjør fortsatt enormt vondt, selv etter tre dager. I tillegg er den fortsatt rød og hoven. Madrassen jeg sover på er jo utrolig hard, så derfor kan jeg bare ligge med kinnet vendt opp, ellers gjør det vondt, noe som fører til at jeg blir enda stølere i kroppen når jeg våkner. Det var egentlig virkelig unødvendig av han å klaske til meg, bare fordi jeg stod opp for meg selv.

  Jeg leste ut Sherlock Holmes boken for noen timer siden, og nå har jeg begynt på en ny bok (det høres ut som om jeg bare leser og ikke vasker noe lenger, men jeg vasker fremdeles, bare ikke like ofte som jeg gjorde før jeg fant dette biblioteket.) Den boken jeg leser i nå er Snøhvit og de syv dvergene av Brødrene Grimm. Det er utrolig lenge siden jeg har lest den. Eller det var aldri jeg som leste den, moren min leste den for meg som liten på kveldstid. Den bringer opp gode barndoms minner der jeg sitter på fanget til mamma og drikker varm melk med honning, mens hun leser forskjellige eventyrer for meg.

  Etter vært som jeg leser, vandrer tankene mine helt bort fra boken. Jeg begynner å fantasere om at min Prince Charming skal komme hit, ridende på en majestetisk, hvit hest, også tar han meg vekk fra dette hølet. Langt vekk fra Leonardo, og vi lever lykkelig alle våre dager.

  Et lite smil kommer krypende og jeg lukker øynene for å nyte øyeblikket enda mer; Prince Charming som drar meg opp på hesteryggen. Gir meg et lidenskapelig kyss, før vi galopperer vekk i solnedgangen (ja, jeg vet det er en innmari klisjé, men det høres så vidunderlig ut)

  "Rube!" roper plutselig Leonardo inne fra stuen og river meg ut av den fine dagdrømmingen. Han høres ganske sliten ut.

  Jeg grynter kort, for at han ødelagte den lille lykken jeg klarte å skape. Får jo ikke noe lykke i livet mitt når jeg er her med han, uten å lage den selv ved å bare koble meg ut av virkeligheten og forsvinne inn i fantasien. Jeg legger fra meg boken på det lille borde ved siden av lenestolen, før jeg motvillig reiser meg opp. Går ut av biblioteket og inn i stuen.

  Øynene mine blir store av synet bare noen få meter unna meg. Tror aldri jeg har sett så mye blod før. Klærne hans er helt blodige, og ansiktet hans er ikke akkurat plettfritt for blod heller. Den mørkerøde væsken er mye tydeligere mot ansiktet hans som er enda blekere enn vanlig.

  "Oi…" mumler jeg, og følger en bloddråpe som faller fra den nesten opprevne skjorten hans, og ned på teppet der det allerede har dukket opp en god del blodflekker.

  Han ler kort mens han har en hånd over den venstre overarmen. Jeg kan se blod piple frem mellom de bleke fingrene hans. "Det kan man godt si…"

  Jeg sukker tungt og drar en hånd gjennom håret. "Hadde det vært så vanskelig for deg å teleportere deg på gulvet i stedet for på teppet? Jeg vasket det teppet for kun noen dager siden, og nå må jeg vaske den helt på nytt. Aner du egentlig hvor vanskelig det er å vaske vekk blodflekker fra sånne type tepper? For tro meg, det er ikke bare, bare", sier jeg og ser på han med et smalt blikk. 

  Han rynker pannen. Ser irritert ut. "Bare gå å hent det førstehjelpsskrinet på badet du", glefser han. Detter slapt ned i skinnsofaen. Ikke tallom at jeg gidder å skrubbe vekk blodflekker fra den også. Jeg brukte tross alt flere timer bare på å skrubbe vekk gamle blodflekker fra det teppet.

  "Greit, greit", mumler jeg og kjapper meg inn på badet. Går bort til skapet som henger ved speilet, og tar ut førstehjelpsskrinet som ligger der. Om jeg ikke hadde funnet den frem så mange ganger etter å ha laget te til Leonardo, ville jeg nok brukt lengre tid på å finne den.

  Når jeg kommer tilbake har han blitt enda blekere - noe som jeg ikke trodde kunne være mulig. Han er jo allerede utrolig blek fra før av.

  "Det var på tide", mumler han grettent og setter seg litt opp. Må ha synket smått sammen i sofaen mens jeg gikk på badet og hentet førstehjelpsskrinet.