Mellom To Verdener

48. Et lite mysterium

Døren virker større nå som jeg er rett ved den. På avstand så den mindre ut og ikke så detaljert. Nå ser jeg at døren er dekket med inngravert skrift i gull og mønstre det ikke er første gangen jeg ser rundt omkring i området.

Ryker bare måtte fortelle meg at jeg måtte ta en prat med Ryv. Jeg skjønner hvorfor han tenker det, men det er likevel kjedelig. I tillegg hadde jeg sagt hvor dumt jeg følte at Ryker hadde vært til Aghon, men da hadde han bare sagt seg enig med Ryker.

Som om jeg ikke var usikker nok fra før.

Jeg banker forsiktig på døren og venter på at noen skal komme. Lette skritt kan høres innenfor. De nesten lister seg bortover gulvet til døren.

"Hvem er det?" spør en småsur stemme.

"Sid," svarer jeg enkelt og retter meg litt opp når døren åpnes.

"Kom inn."

Jeg nikker og trer inn i huset. Ryv ser på meg med finurlige øyne. De stirrer rett inn i sjelen min. Ser det dypeste av meg som jeg ikke viser til vanlig.

"Du har klippet håret," påpeker hun og går barbeint inn i stuen.

"Hehe, ja. Det var i veien så jeg fikk Ryker til å klippe det," svarer jeg og kjenner på det korte håret i bakhodet.

"Sitt ned, jeg vil lage litt te," sier hun og skyver ut en stol. Jeg smiler og setter meg høflig ned. Egentlig er jeg ikke spesielt glad i te. For meg har det alltid smakt merkelig. Kanskje det er fordi jeg alltid lager den feil eller at all te jeg kjøper er den som smaker vondt. Uansett ser det ikke ut til å bli noe bedre.

Hvordan skal jeg klare å starte denne samtalen?

"Du trenger ikke forklare for meg hvorfor du kom hit."

Jeg ser opp på skikkelsen hennes.

"Åh! Jeg glemte et sekund at du kan lese tanker."

"Jeg kan ikke lese tanker, men jeg vet hvorfor du er her," korrigerer hun og finner frem to kopper fra et skap.

"Da skjønner du vel også at det er vanskelig for meg å sette ord på det?"

Hun tar seg lang tid til å svare. Istedenfor lager hun ferdig teen og kommer med to varme kopper bort til bordet. Hun setter den ned fremfor meg.

"Jeg har skjønt at du ikke vet hva det er," svarer hun og tar en slurk. Den virker veldig varm for min del, men hun ser ikke ut til å ha noen problemer med å drikke den. Jeg løfter opp koppen i hånden min. Den er brennvarm.

"Hvordan skal jeg kunne vite det? Det var med et uhell jeg brakte opp temaet i dag morges når Ryker skulle klippe håret mitt. Så bablet han i vei om at du visste svaret på det og alt sånt. Etter det gikk jeg for å trene med Aghon og han sa akkurat det samme. Så vet du hva det er?" forteller jeg og sipper en liten del av teen inn i munnen. Den brenner seg litt på tungen, men smaker overraskende godt.

"Du kan ikke vite det, og du vil mest sannsynlig ikke vite det fullstendig før du har fått åpenbaringen. Jeg kan prøve å forklare deg så mye som mulig, men ikke engang jeg vet alt. Cael vet mye om det som skjer. Du dessverre, er et lite mysterium," svarer hun mystisk og sukker litt.

"Ja vel, da bare spør jeg," fortsetter jeg og legger ned koppen. "Hvorfor helbreder jeg så fort?"

Ryv ser litt forbauset ut noen sekunder. Hun studerer meg med vide øyne før hun myser litt med dem og ser bort.

"Fordi du er den utvalgte."

"Det er ikke et ordentlig svar," innvender jeg og stirrer bedende inn i øynene hennes. "Jeg trenger å vite det."

"Vel... mest sannsynlig er det fordi det henger sammen med det faktum at du er den utvalgte og derfor har fått utdelt spesielle... evner," forklarer hun og grer håret bakover med fingrene. "Du har så mange spørsmål oppi hodet ditt som kanskje virker uklare nå, men etter hvert vil de alle gi mening."

Jeg stusser over svaret hennes. Det virker som om hun vil overbevise meg om at alt vil gi mening når jeg har mottatt åpenbaringen på fjellet. Problemet er bare at jeg grubler så mye at jeg blir gal. Helt siden Ryker og jeg kom inn på temaet tidligere idag har det ikke sluppet ut av tankene mine. Jeg undres over de såkalte "evnene" hun sier at jeg har. Noe jeg vet eksisterer fordi jeg drepte en i Danyr med det.

Dermed kommer jeg på mitt andre spørsmål.

"Hvorfor lagde jeg en sirkel av hvitt lys ukontrollert. Burde jeg ikke kunne klare å kontrollere disse kreftene?" spør jeg spontant. Jeg føler at jeg høres så dum ut.

Sid Lake, jente med magiske krefter. Skulle sett de på skolen le av meg nå.

"Fordi du ikke visste at du hadde evnen. Alle finner ut at de har krefter på ulike måter. Du måtte være på kanten av døden for å finne ut din. Du har en kraft inni deg som ikke er klar til å bli sluppet ut fritt for deg ennå. Nå fungerer den kun som en forsvarsmekanisme som du ikke kan selv bestemme over," sier hun rolig og tar en siste slurk av teen før hun legger koppen ned på bordet.

"Hvordan kan jeg vite når jeg er klar da?"

Hun sukker tungt og ser rett forbi meg.

"Når du vet det vil du forstå," mumler hun og reiser seg fra stolen.

"Hvorfor snakker alle i gåter?" hvisker jeg oppgitt og gnir fingrene mot tinningene. "Det virker som om ingen egentlig vet svaret på det jeg lurer på, men svarer for at jeg skal føle meg klokere. Sannheten er, det gjør jeg ikke. Jeg føler meg mer usikker enn noen gang før og jeg skjønner ikke hva det er som foregår."

Fordømte gråt som klumper seg til i halsen min.

"Sid Lake," starter hun. "Du holder sannheten til alle dine spørsmål inni deg selv. Bare du kan vite svaret."

Jeg rister på hodet. Alt er så håpløst. Hvorfor kan ikke de jeg spør bare svare enkelt. Ryker hadde klart å innrømme at han stjal boken, men ikke forklart for meg nøyaktig hvorfor. Cael har ikke villet prate med meg siden jeg kom hit fordi Ryv sier han trenger tid til å tenke. Snart må han vel være klar. Hvem av dem jeg mener er jeg ikke selv klar over engang.

Munnen min skal akkurat til å åpne seg for å si noe da en mann braser inn i stuen.

"Jeg beklager å forstyrre, Lady Ryv, men noe viktig har dukket opp. Det er nød for deg med det samme," peser han ut og skuler bort på meg.

"Jeg kommer så fort jeg kan," bekrefter hun og rynker brynene. "Sid, gå tilbake til huset."

Jeg hever øyenbrynene.

"Burde jeg ikke få være med?" spør jeg forundret.

"Nei, sånne saker skal du foreløpig få holde deg unna. Hvis vi trenger deg vil du bli sendt bud på," forklarer hun og slenger på seg en kappe. Jeg reiser meg opp fra stolen og slurper i meg den siste resten av teen før jeg putter den på bordet igjen.

"Bare la den ligge, jeg tar meg av den senere."

Jeg nikker og går ut til gangen for å komme meg ut av huset. Ryv griper armen min.

"Fokuser på treningen imens du er her," beordrer hun med strenge øyne.

"Ja vel."

Hun kaster meg praktisk talt ut av det enorme huset sitt sånn at jeg snubler ut på terrassen på utsiden. Jeg blir stående fortumlet et par sekunder før jeg kommer til orden.

Fokusere på treningen, det skal nok la seg ordne. Så lenge alt går etter planen så lenge jeg er her. Det ser ut som hvor enn jeg ender opp i denne verdenen at noe går galt. Hva kan det være som er så viktig at Ryv måtte kaste meg ut av huset midt i en samtale?

Uansett må jeg konsentrere meg om andre ting. Nå som Aghon er opptatt på dagen kan jeg trene for meg selv. På toppen av tårnet hvor ingen ser meg.

Ja, det skal bli fint.