Mellom To Verdener

47. Din svigermor

"Skal du ikke si noe?" spør Garjo idet han trer inn i rommet. Ziva sitter med hendene og føttene bundet i sterke lenker på gulvet midt i cellen. Med hodet bøyd og håret løst liggende rundt hele henne. "Fryktelig så taus du skulle være. For noen dager pratet du hele tiden."

Ziva snøfter og vrir på hodet bort fra ham. Øynene hans gløder hissig. Han løfter lett på den ene fingeren. Med mye motstand tvinger han hodet hennes til å heve seg. De finurlige øynene hennes stirrer på ham i forakt.

"Du er sterkt beskyttet av det gode," konkluderer Garjo og skakker litt på hodet. "Men ikke så godt at det er umulig for meg å kontrollere deg."

Det mørke rommet lyses opp i lilla flammer. Ziva blir sittende med en ring rundt henne. Uten sjans til å bevege på seg.

"Fortsatt ingenting å dele?"

Ingen respons. Irritasjonen vekker et indre raseri i ham som er for vanskelig å kontrollere.

"Da får vi bringe inn syersken din," sier han og knipser med fingrene til vakten utenfor. Han hører flere vakter løpe gjennom gangene og oppover trappen for å bruke minst mulig tid. Et lite grynt unnslipper munnen hans. Helt siden Revi og Levi trakk seg tilbake til fengslene hadde Garjo latt dem ta med de beste vaktene etter at Sid Lake klarte å unnslippe derfra. Nå sitter han igjen med det verste og mest klumsete av vaktene. Et rykte skal opprettholdes, og her står han og venter på at vaktene skal klare å hente en gammel dame han ba dem flytte for flere dager siden.

Alle er så håpløse.

"Hva tar dem så lang tid?" hveser Garjo mellom sammenbitte tenner. Cellen han står er i den dypeste og mest bortgjemte delen av slottet. Først hadde han holdt henne oppi tårnet, men fant det upraktisk. Det er lett for henne å flykte derfra. Her nede derimot...

Lyder av skranglende metall kommer rasende mot ham i et bestemt tempo. Han fanger opp stemmen av en dame som snakker høflig til dem. Som om hun ikke har noe imot å være fange.

Utålmodig begynner han å gå frem og tilbake  i cellen. Ziva sier ingenting. Rører ikke på seg og later som hun ikke eksisterer. Vel, om ikke lenge vil hun nok prate. En hel del også.

"Beklager Herre," unnskylder den ene vakten seg med Hylun gående bak ham. Ryggen hennes er krummet og knærne skjelvne. Uttrykket i øynene er slitent og håret hennes ligget kort inntil hodet hennes etter at Bellum bestemte seg for å klippe det for morro.

"Kjære Ziva, hvis mitt liv står på spill for at du skal avsløre informasjon, ikke velg meg. La meg ofre livet mitt for at det gode kan vinne til slutt," forteller Hylun med tårer i øynene. Et lite sukk kommer ut av munnen til Ziva. Han spotter en ensom tåre som renner nedover kinnet hennes.

"Bring henne inn i cellen," kommanderer Garjo og vifter med hånden for å vise poenget. Vakten bukker og skyver Hylun inn i døren. Han blir stående i døråpningen, stirrende på den lilla sirkelen Ziva er omringet av.

"UT!"

Vakten skynder seg å forlate cellen og lar Garjo bli stående igjen alene med de to fangene. De lilla flammene blir svakere. Sirkelen holder på å dø ut fordi han ikke orker å holde den oppe. I det siste har det vært vanskeligere å holde kraften drivende. Den har noen ganger feilet ham og ikke gjort som han selv vil og heller gjort som den ville istedenfor. Han liker ikke å miste makten. Det vil koste ham dyrt i fremtiden.

"Hvis du ikke prater vil ikke syersken din kunne stå på to bein fremfor deg lenger," truer han Ziva og ser etter en reaksjon. Hun bøyer hodet. Skuldrene hennes rister i hulk som kommer hele tiden. Fillene henger på henne så vidt det er og det lange håret består av store knuter av hår som ikke har blitt gredd på flere dager.

"Det går fint," beroliger Hylun med et varmende smil om munnen som gjør ham kvalm helt ned i kjernen. Øynene hans gløder i det skjulte.

"Hold kjeft!" spytter han mot henne. Hylun blir bare stående med lukkede øyne, prøver å svelge bort gråten.

"Ikke snakk til henne på den måten!" brøler Ziva og hever hodet. "Husk på at hun er svigermoren din."

Garjo vider ut øynene. Sjokkert over kommentaren hennes. Loxis pene ansikt dukker opp i hodet hans. Han rister på hodet for å få det vekk.

"Jeg er viten om at hun er svigermoren min, dronning Ziva. Hyggelig at du endelig bestemte deg for å prate."

Ziva puster tungt ut og inn med munnen halvveis åpen. Øynene hennes glitrer bak de lilla flammene. Beviset på at hun er rørt av det gode.

"Bare la henne være. Loxi rømte fra deg fordi du er et monster. Hylun har ikke noe med det å gjøre," snerrer hun. Garjo ler, en høy og skingrende latter.

"Det er ikke derfor hun er her. Hun er her fordi jeg trenger at du forteller meg hvor jeg kan finne Sid Lake. Du skjønner, hun utgjør en trussel for meg, men det visste du vel allerede. Derfor sendte du hun og den blonde vennen hennes avsted med fuglen din. Så fortell meg, hvor er de?"

Ziva rister på hodet.

"Jeg vet ikke hvor de dro. Mest sannsynlig har de allerede nådd åpenbaringen og er sterkere enn noen gang før. Din tid er snart omme. Hennes krefter er så store at ikke engang du kan måle deg opp mot henne. Du er sjanseløs," flirer hun. Garjo sukker.

"Jasså, det er sånn det skal være."

"Du ville ha informasjon. Der har du den."

Hylun ser skremt ut der hun står. Kroppen hennes er slapp og krøket. Kinnene er hule og tomme. Bellum hadde gått hardt løs på henne de siste dagene.

En ting skulle den fyren ha, han visste hvordan han kunne torturere folk.

"Ditt valg," sier han og trekker på skuldrene. Han løfter armen opp mot Hylun. På grunn av at hendene er bundet kan hun ikke ta seg til halsen. Luften tetter seg i røret hennes. Hun får ikke puste og blir kvalt foran øynene på han og Ziva. Han kan høre den skjelvne pusten hennes.

Hylun klynker lavt og lukker øynene.

"STOPP!" utbryter Ziva med tårer flommende nedover kinnene. Garjo gir slipp med hånden. Hylun faller sammen på gulvet.

"Ja?"

Ziva sukker og lukker øynene en lang stund før hun åpner dem igjen.

"Jeg vil fortelle alt det jeg vet."