Halvblods

Kapittel 3: Leirer, søte gutter og bitcher

Lola's POV:

Jeg så meg rundt i leiren, det var ikke egentlig slik som jeg hadde tenkt meg. Flere hundrevis av alter stod rundt omkring i leiren og flere store og små hytter var plassert her og der. Percy så ut til å tolke uttrykket mitt og sa;
"Det er Jasons verk; alterene mener jeg. Hyttene har alle hvert med på." Smilte han. Jeg så bort på Annabeth som så litt skeptisk ut. Hun så bort på Percy og tilbake på meg. Mens hun gikk bort til Percy og holdt ham i hånden sa hun;
"Jeg er Annabeth, Percy's kone og du er en av de norske?" Selv om hun virket grei, kunne jeg høre de usikre tonene bak setningen.

"Meg? Lola, Lola Carter." Jeg smilte, for Annabeth er en jeg vil være venn med, jeg mener hallo! Hun er den mest enestående feministen jeg vet om! Så lenge jeg har ventet på å bli kjent med henne! Hun nikket kort og møtte blikket mitt. Det virket som om hun prøvde å se inn i sjelen min. Å oppdage hvorfor jeg var frivillig kommet hit til et fremmed land. Hun ville ikke finne mye, jeg visste ikke hvorfor jeg var gått med på det selv

"Kom med meg Lola." Sa Annabeth og begynte å gå litt vekk fra de andre.
Jeg fulgte etter og sa ikke noe, min respekt for kvinnen var for stor til å ytre et ord uten at hun mente at jeg burde. Noen ganger ville hun se opp mot himmelen eller kikke bak på meg for å sjekke at jeg fortsatt var der. Til slutt etter å ha gått rundt nesten hele campen snudde hun seg mot meg og sa; 

"Hvorfor er du her?" Jeg så på henne for å sjekke om hun viste noe i uttrykket sitt, men hun skulte følelsene sine godt.

"Hvorfor jeg er her?" Hun nikket og gransket meg stille mens hun ventet på et svar."Jeg ble hentet?" Svarte jeg, mer som et spørsmål. Krigeren fremfor meg ristet på hodet. 

"Jeg vet da det, men hvorfor ble du med? Dette er et ukjent land, du er i en ukjent leir med folk du ikke aner noe om." Hun sukket og la en hånd på skulderen min. "Du slår meg som en oppegående person, men ingen i sin rette forstand ville blitt med vilt fremmede om de spurte." Jeg så ned, øynene hennes var for intense. Jeg gikk igjennom gårsdagen steg for steg uten å finne en eneste plass hvor jeg hadde stoppet opp og tenkt over det jeg gjorde. Det var ingen andre som hadde klaget for den slags skyld men det var jo jeg som villig hadde gått med på alt Grover sa. Hvorfor hadde jeg ikke tenkt meg om? Jeg hadde ingen direkte forklaring på hvordan eller hvorfor. 

"Instinkt." Svarte jeg til slutt, i mangel på en mer utdypet forklaring. Annabeth rynket på øyenbrynene og bet seg i kinnet. Hun så kalkulerende ut, men så virket det som hun la bort saken.

"La oss gå og finne deg et våpen, skal vi?" Spurte hun, jeg heiste på skuldrene og så løp vi ned mot ett av våpen husene.
Huset var overfylt med våpen, både av overjordisk bronse og stygiskgull. Det var buer og piler, kniver, sverd, spyd og mange mange flere våpen jeg la til og med merke til ett lite spyd med spiss i begge endene!
"Så hvordan kan jeg finne ut hva som passer for meg?" Annabeth hadde allerede begynnt å rote i haugene med våpen og svarte med ryggen til;
"Du bare holder våpenet jeg gir til deg og så kjenner du på hva som føles best."
Ok tenkte jeg og grep tak i et sverd som stod ved siden av meg.
Ha, dette ville bli enkelt! Å finne noe som passet... Jeg plukket opp sverdet og kjente på det. Auch; alt for tungt. Kanskje dette ikke ble så enkelt som jeg trodde? Så jeg la fra meg sverdet og ventet på Annabeth, hun kastet sverd etter sverd og dolk etter dolk bor til meg, jeg tok imot alle, men ingen passet helt. Tilslutt reiste hun seg og sa; "Hm, å, men i Hades, så vanskelig du skulle være da!" Sukket hun. Da så jeg noe glinse oppe, øverst på en hylle. Det var så høyt oppe at jeg umulig kunne få tak i det og ikke Annabeth heller.
"Hva er det der for noe?" spurte jeg og pekte.
"Tja, det husker jeg ikke, men jeg skal få tak i det for deg." hun gikk bort og prøvde å hoppe for å nå det, men uansett hvor god spenst hun hadde så nådde hun ikke opp.
"Charles, kom hit er du grei!" jeg stirret forvirret på Annabeth og spurte; "Unskyld at jeg spør, men døde ikke Charles for lenge siden?" hun smilte svakt og svarte etter en stund.
"Jo." Idet en overraskende fin og høy gutt som sikkert var noen år eldre enn meg kom inn.
"Ja, hva er det mutter'n?" Jeg så frem og tilbake mellom gutten og Annabeth, litt forvirret selv om det var sikkert ganske dumt.
"Lola, møt sønnen min; Charles. Ja kjære, jeg bare lurte på om du kunne få ned den tingen der fra skapet?" gutten nikket og strakk seg på tå for å få tak i våpenet. Når han strakk seg, løftet den orange t-skjorten seg litt og jeg kunne enkelt se så sykt godt trent han var. Jeg tror han så at jeg stirret for han smilte ertende til meg og strakk seg litt mer enn nødvendig. Jeg så fort ned og rødmet. Så ga Charles tingen til Annabeth.
"Jeg kan gjerne vise Lola rundt i campen etter at dere er ferdig å velge våpen, skal jeg vente utenfor?" Sa Charles. Annabeth nikket og smilte til ham før hun snudde seg og smilte trist til meg igjen.
"Jeg ville kalle ham Luke vet du, men det kom for mange minner av navnet, så vi valgte å hedre Beckendorf i stedet."
"Et godt valg Annabeth, han gjorde mye for å redde mange liv." jeg smilte til henne, og hun smilte tilbake, men plutselig så hun veldig forvirret ut.
"Du, hvordan vet du alt det der? Du er jo ny her i camp!" Jeg trengte ikke å tenke meg om før jeg svarte.
"Jeg her lest bøkene om Percy, de er gitt ut av Rick Riordan." Hun sperret opp øynene med et smil.
"Den mannen som kom på besøk for noen år siden! En av... Apollo tror jeg?" Jeg svarte at jeg ikke var sikker. Så snudde hun hodet og så ned på det Charles hadde gitt henne, det var en bue med et pilkogger og en dolk. "Tror du disse vil funke?" Spurte jeg. "Man kan aldri si noe om det man ikke har prøvd." Jeg plukket opp dolken og snurret den rundt i hånden, den satt som støpt. Så plukket jeg opp buen og en pil og siktet på en pokal i andre enden av rommet. Da jeg slapp den tynne pilen hørte jeg et sus og et kling. Jeg traff midt på. Pokalen deiste i bakken med et brak. Jeg gikk bort, plukket opp pilen og så på Annabeth. Hun hadde øynene vid åpne av fryd.