Halvblods

Kapittel 4: Drager, ugler og mørke

A/N: Sorry for at jeg ikke har opdatert på en laaang stund, men jeg har hatt en del viktige prøver og jeg holder på med flere forskjellige historier, så si ifra om jeg burde fortsette på denne for jeg vet ikke om dere liker den? Men ja her er kapittel 4.

Kari's POV:

Leiren var pen, stor og røff. Det var trenings plasser, en lava-klatrevegg, blinker til pil og bue og en masse hytter. Jeg så på at Chriss ble stående å snakke med Percy og Lola gjikk bort med Annabeth, hva skulle jeg gjøre nå da? Lukas hadde forsvunnet ett eller annet sted med Nico og jeg stod igjenn med Bella, Penny og Marcus... Jeg stod å beundret dalen med alle de rare festningene og alterene som Percy hadde sakt at en eller annen Jase (eller var navnet James? Jacob?) hadde laget.
Da så jeg Penny forsvinne med en jente som hadde pudret ansiktet sitt for mye, jeg tror hun sa at navnet hennes var noe på D... Marcus og Bella vandret ned mot ungdummene som øvde med sverd, men jeg hadde ikke tenkt å bli drept, så jeg ble stående. Til slutt satt jeg meg ned på gresset. Dette kom til å bli dritt, jeg hadde løyet til resten av folka og sakt at dette kom til å vere supert, men dette var bare rart. Jeg har ikke peiling på sverd eller noe sånt... hva i alle dager skulle jeg gjøre her liksom? Mens jeg satt og tenkte meg om kjente jeg noe puste meg i nakken, jeg snudde meg sakte og så bak meg. Det var en liten drage! Ikke liten akurat, for den var større enn meg, men liten for å vere en drage. Sakte strakk jeg ut hånden for å ta den på snuten og dragen dunket enkelt borti hånden min. Dragen luntet helt bort til meg og la seg rett atmed meg, der satt jeg og klappet den mens den pustet damp ut fra nesen. Om denne verdenen har drager så kan jeg vel overleve?
"Hei." Jeg hørte noen snakke ved siden av meg og svatt slik at dragen til og med snudde på hodet, men det tok ikke lenge for når noen sekunder var gått så var den tilbake i høneblunden sin. Jeg snudde meg og så på personen som hadde snakket. Det var en dame med langt brunt hår og svært pene øyner. Hun smilte til meg på en måte som fikk meg til å ønske meg velkommen og ønsket.
"Hei." Svarte jeg.
"Jeg heter Calypso." damen så på meg en stund før jeg svarte.
"Jeg heter Kari. Så, er du en sånn halvgud?" Hun lo stille og svarte helt seriøst;
"Nei jeg er en slags gud... jeg er ihvertfall udødelig." Jeg sperret opp øynene.
"Åh! Jeg beklager min reapektløshet deres nåde!" Så rygget jeg litt unna og sa ikke noe mer, men hun lo høyt.
"Å kjære deg! Jeg er da ikke så høytidelig! Jeg liker å se på meg selv lik som alle andre her. Vil du ha en tur rundt i leiren?" Jeg nikket og så begynte vi å gå, hun viste meg hytter og de fleste tingene jeg trengte å vite før vi kom til et våpenlager.
"Her har jeg ingen kunnskap så vi bør få tak i noen andre..." Calypso så seg rundt før hun smilte og ropte på noen. "-ja der har vi Piper, hun kan hjelpe!" Hun fortalte den pene jenta med flettene som hadde navnet Piper at jeg trengte ett våpen, Piper smilte og nikket før Calypso sa hadet og vi gjikk inn i lageret.
"Du er... en kniv tror jeg..." Piper mumlet litt mens hun studerte kropp'sstrukturen min.
"Du er litt lav... og det kan hjelpe med det ja... hmm... skal vi se!" Så plukket hun en dolk ned fra en av hyllene og gav den til meg. Jeg holdt den og hun ba meg svinge den litt, så det gjorde jeg. Hun mente den var for liten og jeg mente den var for tung så da byttet vi til en annen... og en annen... og en annen. Jeg hater å shoppe i butikker, men dette var jo tortur! Tilslutt gav jeg meg til å lete selv, mens hun var innerst i lageret så jeg meg rundt der jeg stod. Det hang en bue fra en knagg til venstre og ett sverd stod lent inntil hyllen til høyre for meg. Hyllen var stappfull av piler, koggere og noen få dolker. Piper sa at jeg hadde hvert en dolk så jeg holdt meg til det og prøvde den som var gullgravert på kanten, den så pen ut men var vanskelig å balansere så jeg la den fra meg igjen. Så grep jeg tak i en som fanget synet mitt, den hadde en tynn stripe av sølv som rann ned fra begynnelsen av skaftet til slutten av det som en sølvelv. I det lyse treét som ellers omsluttet skaftet var det svidd inn to ugler, en på hver side av skaftet. På enden av skaftet lå det en grå diamant, den var liten men lett synelig. Kniven var ikke så veldig lang men ikke kort heller. Den var lett å holde, ikke enkel å manuvrere men på en eller annen måte så klarte jeg det.
"Hei! Piper, se på denne!"
Piper kom gående mot meg og tok kniven med ett granskende blikk.
"Nå ja, jeg vet ikke helt, er du sikker?" Jeg nikket entusiastisk og snurret kniven rundt i hånden.
"Jeg vet ikke om du burde ta den... før du blir valgt... men du behandler den så bra at jeg tror det er best du beholder den." Hun nikket mot kniven og ett smil bredte seg utover ansiktet mitt.
"Men ikke bli sur om du må levere den tilbake igjen..." smilet gled av ansiktet mitt og jeg rev blikket bort fra dolken og opp på henne.
"Hvorfor det?" Hun så ned på bakken som om hun vurderte valgene sine før hun smilte tilbake til meg.
"Jeg vet ikke om jeg kan fortelle deg det, Chiron kommer til å si det når du blir valgt." Jeg nikket sakte og så gjikk vi ut av lageret og mot Hermes hytta; hvor jeg møtte Lola igjen.

"Hvordan har du hatt det hittil, søss?" Spurte hun meg.
"Bra, jeg har fått en kniv." Svarte jeg smilende.
"Åh! Kan jeg få se!?" Lola hoppet nesten av forventning. Jeg smilte bredere og trakk dolken opp av beltet. Hun hylte og hoppet opp og ned.
"Å herlighet! Så pen den er!" Hun hvisket da hun fikk inspektere den videre.
"Det må ha noe med Athene å gjøre..." sa hun stille, jeg sperret opp øynene; kunne dette ha noen sammenheng med det Piper sa tidligere som hun ikke kunne fortelle?
"Hva?" Spurte jeg interesert, hun så opp på meg og smilte mystisk.
"Uglen." Sa hun og pekte på det innbrendte merket.
"Det er hennes... symbol." Jeg nikket sakte og spurte om hun var sikker. Lola lo og svarte; "Ha! Percy Jackson fan, husker du? Duh!"
"Ikke 'duh' meg!" Svarte jeg kjapt. Lola backet opp og smite forsiktig.
"Okay, sorry. Skal vi sjekke ut hvor vi skal bo?" Jeg nikket og så gjikk vi inn igjen i Hermes hytta. Der fikk vi tildelt hver sitt liggeunderlag og noen tepper før vi ble vist inn på ett rom hvor de 'u-valgte' skulle sove.
"Kos dere!" Smilte mannen som hette Connor og så lot han oss være alene.
"Vet du hvor de andre er?" Jeg ristet på hodet til Lolas spørsmål. Da ble døren slengt open og Penny kastet seg inn på rommet.
"AAARRRGGG!!!" ropte hun frustrert. Jeg må ha sett ganske overrasket ut (det er ikke ofte hun roper assa) for hun kastet ett blikk på meg og la ut hele historien om den 'forferdelige' Drew og datteren som truet henne om å bli populær, men så forandret atmosfæren seg da hun fortalte om den 'helt sykt søte' duden fra Athene hytta som var bare 'sååå' smart og reddet henne 'som en prins' quoted... Og så kom Bella løpende in og fortalte om en 'syyykt' irriterende gutt som hadde fulgt etter henne hele dagen. Det gadd jeg ikke høre på så jeg gjikk ut.
Det var ikke det at Bella's eller Penny's historier ikke var spennende, men for det første så likte jeg ikke gutteprat og for det andre så hadde jeg sterk hodepine. Jeg trengte litt luft.
Jeg hadde ikke vandret langt før jeg så en person komme nermere meg med raske skritt. Jeg kunne ikke se hvem (eller hva) det var, siden det var så mørkt, så jeg løp. Så fort je kunne. Jeg burde kanskje ha ventet og sett hvem det var, men nå så dette ut som den smarteste ideén.
Jeg løp, men jeg hadde ikke kommet langt før jeg hørte sterk piping og så svartnet alt.

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -
A/N: Cliffchanger! Sorry, denne ble lang... Kan dere skrive hva dere synest om historien? For jeg har sett at detber noen som leser dette, men liker dere det?
I Love U My Readers!

Love
Blueishfood💙