Liam, Niall og Harry stormet anpustne inn døren med tårer i øyekroken. Utenfor døren hennes stormet det leger, vogner og apparater. Det pep i maskiner, ting falt i gulvet. Det var et stort spetakkel.
Det stakk ikke i Scarlet's hjerte lenger. Det hadde gått tre uker, og hun følte seg forberedt. Forberedt på å få beskjeden. Forberedt på å høre lyden fra respiratoren. Forberedt på å miste personen hun brydde seg mest om i hele verden.
Hun strøk håndflaten sin over Emily's kinn, som sov stille i en liten seng ved siden av hennes. «Jeg kan ikke tro at hun vokser så fort,» sa hun mildt, og beundret ettåringen. «Jeg vil ikke at hun skal vokse mer,» fortsatte hun. «Jeg vil ikke at hun skal vokse opp uten en far.»
Det ble stille. Guttene gikk varsomt bort mot Scarlet, og satte seg stille ned på hver sin stol. «Han...» begynte Harry, men Scarlet avbrøt. «Er død.» stemmen hennes var tøff, men myk. «Han fikk et anfall,» sa Harry og kremtet. «De gjør alt for å holde han i live,» hvisket Liam.
«Han har lagt i koma i tre uker, gutter. Det er ikke noe de kan gjøre,»
«Håp,» sa Niall. «Det er håp,»
«Det er det ikke,» spyttet hun tilbake. «Scarlet, du må tro. Du kan ikke bare gi ham opp. Jeg er ikke overnaturlig eller noe, men noe inne i meg sier at han treger deg for å overleve.»
«Hvordan skal jeg hjelpe han? De lar meg ikke se ham!» hviskeropte hun bittert, før hun spente seg opp av sengen, og gikk bort til vinduet. Snøen lavet ned utenfor. Guttene hvisket, før de spolte avgårde ut døren. Scarlet sukket, gled ned veggen, og samlet beina sine under seg. Hva skal jeg gjøre?
YOU ARE READING
Breathing Blue; fortsettelsen på Unwritten Story
FanfictionJeg valgte å forlate ham, og aldri snakke med ham igjen
