Sykebillysene blinket blått i husveggen. Ambulansepersonell trillet båren han lå på inn i bilen. Det føltes som om alt skjedde i sakte film, men likevel så skjedde det så fort. Jeg rakk for eksempel ikke å tenke over at det var femten minus ute, og at jeg sto ute på trappa i t-skjorte, shorts og store fluffy tøfler og gråt. Det eneste jeg klarte å tenke på var pappa. Jeg var redd, selv om det ikke var første gangen noe slikt hadde skjedd. Jeg var alene med pappa. Mamma flyttet til andre siden av byen for noen år siden. Det var jeg som måtte passe på pappa. Det var jeg som våknet av at han lå og hostet og ikke fikk puste. Og det var jeg som ringte til ambulansen. Dette var ikke slik jeg hadde sett for meg lillejulaften.
«Går det bra med deg?» en sykepleier med mørkebrunt skulderkort hår satte seg ned ved siden av meg og strøk meg over håret. Jeg satt på gulvet, med ryggen inntil veggen og støttet hodet på knærne mine. Jeg var kald, fordi jeg rakk ikke skifte eller å ta med meg jakka mi på vei til sykehuset. Tårene mine var også kalde der de rant nedover kinnet mitt, og ned på knærne mine. Jeg løftet blikket så vidt det var og ristet på hodet. Selvfølgelig gikk det ikke bra. Det var natt til julaften og min pappa, min beste venn, lå inne på et rom på sykehuset, med mange leger og sykepleiere rundt seg. Koblet opp med masse ledninger, og luftrør gjennom nesa som skal hjelpe han med å puste. Det var ingen som hadde fortalt meg det, men jeg visste det.
«Har vært her før» mumlet jeg, og kjente at tårene bygget seg opp i øyekrokene mine.
«Skal jeg hente et pledd til deg? Du ser fryktelig kald ut.» medfølelsen i stemmen hennes var beroligende og behagelig. Jeg nikket til henne og presset fram et lite smil. Da pappa ble diagnostiert med kreft for to år siden, så var vi her alle sammen. Eller, jeg og mamma da. Da hadde det samme skjedd. Jeg våknet av at pappa lå og hostet, og ikke fikk puste. Jeg husket det godt. Jeg husket at jeg ikke skjønte noe av det som skjedde, og at jeg var livredd. Pappa og jeg hadde alltid hatt et godt far-datter bånd. Noe jeg tror mamma var litt misunnelig på, det kan være en av grunnene til at hun flyttet.
Da hun reiste seg opp for å gå så jeg mamma komme inn døra borterst i gangen. Hun gikk fort, og var fortumlet i blikket.
«Amalie!» ropte hun da hun fikk øye på meg.
Jeg reiste meg fort opp, løp bort til henne og kastet meg om halsen hennes. Ikke før jeg hadde gjort det, så knakk jeg sammen og brast i gråt.
Sykepleieren som hentet teppet til meg, hadde henvist oss til et venterom litt lenger inn. Det var et rom med sofaer, et par bord, en snacksautomat og en drikkeautomat. Det var ikke sånne gode sofaer som man har hjemme. Disse var grønne, stygge og helt nedslitte, men det gikk an å sitte i dem, særlig når man hadde verdens beste mamma å lene seg på. Jeg tror det var godt for oss begge, for vi hadde ikke sett hverandre på en stund. En sykepleier kom og gløttet på døra, hun åpnet den bare så hun fikk hodet innenfor og fikk sagt; «Dere kan komme inn til han nå».
Mamma ble igjen på venterommet. Hun ville at jeg skulle få litt tid med pappa alene. Sykepleieren ble ikke med inn hun heller. Rommet var dystert. Det var nesten ikke pyntet til jul i det heletatt, det sto bare en liten nisse i vinduskarmen som nesten var umulig å få øye på. Pappa lå på en sykehusseng midt i rommet. Han var ikke koblet til like mange ledninger nå som sist gang, men det var fortsatt fælt å se på. Han hadde sikkert fått noe beroligende, for nå sov han. Jeg smilte litt for meg selv. «Pappa'n min» tenkte jeg. Huden hans var blekere enn vanlig, og håret hans var borte fra tidligere runder med cellegift.
Han gløttet på øynene. Jeg fortet meg bort og satte meg på sengekanten. Tårene presset på igjen, men jeg holdt på smilet. Det så ut som om han prøvde å si noe, men han var for svak, så han klarte det ikke. Pappa grep hånden min. Den var kald og stiv. Jeg så inn i de vakre grønne øynene hans. De glitret sterkere enn stjernene på den mørke nattehimmelen. Han smilte. Ikke med sånn kraft han gjorde før han ble syk; med hele ansiktet. Dette smilet var svakt. Det var så vidt han trakk på smilebåndene, men det var alt han klarte. Et vakkert smil var det. Lite visste jeg om at det kom til å bli hans siste.
