Mellom To Verdener

52. Bare i hodet ditt

"Tulling! Disse klærne er ikke i nærheten av den størrelsen jeg trenger. De praktisk talt faller av meg fordi de er så store," klager jeg med veivende armer og ben foran Ryker.

"Vel, bedre at de er for store enn for små," argumenterer han og griper den andre støvelen.

Det er kaldt her oppå fjellet. Vi måtte stanse for å skifte og spise siden vi snart er ved dalen. For rundt fire timer siden fløy vi forbi en brennende Danyr. Ryker ville lete etter Ziva, men jeg tror vi begge skjønner at det ikke ville endt godt for noen av oss hvis vi hadde landet. Det smertet å se Ryker så nedfor når han fikk se den store byen i flammer. Den hadde alltid stått, i hvert fall helt frem til nå. Jeg klarer ikke helt å føle det på samme måten siden jeg bare besøkte slottet når vi var der, men jeg forstår hvordan han har det.

"Så jeg skal gå ute i snøværet med så store klær at de henger over føttene og hendene mine?" spør jeg og hever øyenbrynene. Ryker nikker med et lite smil i munnviken.

Jeg skjønner ikke hvorfor han smiler i en sånn situasjon. Egentlig er alt så tragisk at jeg vil gråte. Calem ble angrepet på grunn av meg. Fordi jeg var der kom Garjo og angrep byen med de to dragene. I tillegg er det også min feil at Danyr ikke lenger styres av den koselige dronningen og er nå okkupert av Garjos trofaste venn Bellum. Det er i hvert fall det jeg har hørt frem til nå.

"Det kunne vært mye verre," konstaterer han og trekker på skuldrene. Jeg tar to fingre over neseryggen og rister på hodet, oppgitt.

"Du er håpløs," sukker jeg.

Ryker knyter fast støvelen, kaster sekken over skulderen og stirrer ut mot utsikten fremfor oss. Jeg kan se dalen herfra. De høye fjellene som bøyer seg til en sirkel jeg ikke kan se halvparten av. Toppen av det store fjellet i midten er også å skimte. Det skiller seg ut siden det er så stort. Dessuten glitrer det litt i forhold til de grå fjellene rundt oss. Det er så vidt snø på dem siden kulden ikke når hele veien ned hit. På en måte er det bra, men det gjør også klærne ekstremt varme å ha på seg siden de gjør at kroppen min er innbakt av pels og skinn. For å være ærlig ville det vært smartere hvis de hadde hatt sånne type vinterklær det er i min verden.

"Tror du de klarte å ta dragen?" spør jeg alvorlig og kommer opp ved siden av ham med et par meters avstand.

"Vi får i hvert fall håpe det. Akkurat nå må vi konsentrere oss om vårt oppdrag som innebærer at andre ikke kan komme i sentrum. Det smerter meg å si det men, sånn er det bare."

Jeg ser ned i bakken på de tykke støvlene mine. Foten sparker forsiktig borti noen gresstuster.

"Det plager meg sånn," innrømmer jeg. "Å være så kald og kynisk."

Ryker starter å lene vekten på det ene beinet etter det andre. Han virker urolig.

"Meg og."

Jeg ser opp fra bakken og møter de glitrende øynene hans i svart. De glimter mot meg før de blir til sølv og får han til å se så snill ut. Det fokuserte blikket hans ser herjet ut. Like mye som mitt tipper jeg.

"Glad jeg ikke er den eneste," smiler jeg.

"Du vil aldri være alene om den følelsen, Sid," hvisker han og rynker brynene. "Nei, nå syntes jeg det er på tide å komme seg avgårde eller hva? Vi har et sted vi skal være."

Jeg nikker bekreftende, lettet over å bare ha fått sagt det, og går tilbake mot Pitri som ligger og hviler på bakken.

"Pitri!" roper Ryker, knipser med fingrene og får fuglen til å våkne. "På tide å dra."

Pitri hyler og flakser med vingene for å reise seg.

"Kan vi ikke egentlig bare fly til toppen av fjellet hvor åpenbaringen ligger? På den måten sparer vi mye tid med å gå opp istedenfor," spør jeg imens han løfter meg opp.