Kjære dagbok

"den onsdagen"

Siden det kun er to stykker som vet hvem jeg er (jeg stoler på dere to ass) så bestemte jeg meg bare for å starte skrive ned tanker og følelser, i denne boka. Jeg vil starte med noe jeg kaller "den onsdagen" og det er faen meg noe av det verste jeg har opplevd, for å være helt seriøs. Er en annen ting også, men det kommer senere... Jeg tror ikke jeg har snakka med noen om dette (utenom kanskje en, pluss involverte) så dette er jævlig skummelt... Men uansett:

"Den onsdagen"
Det var onsdag 9.mars 2016, jeg var sint, trist og altpå en gang, så jeg bestemte meg for å skrive et brev, og av alle personer jeg vet om, så valgte jeg læreren min (som går meg på nervene av og til), men jeg hadde jo ikke planlagt at noen skulle ha brevet, så jeg skrev ting jeg ikke skulle ha skrevet, men så skjedde jo der at jeg mistet brevet ut av lomma mi på vek ut, så det landet i gangen, jeg løp opp igjen med en gang jeg hadde oppdaget at jeg mistet det, men brevet var borte...
Og brevet var ikke noe særlig hyggelig, som dere kanskje har skjønt, jeg bare kopierte det inn, så kan dere se hvor gal, ubetenksom og dum jeg er;

1) Du er egt ikke snill mot elevene dine, de bare later som så du ikke skal bli lei deg!
2) Egt ville jeg aldri hatt deg som lærer, jeg bare later som!
3) Jeg føler at du har brutt taushetsplikten din MANGE ganger, og jeg blir like lei meg hver gang!
4) Grunnen til at jeg er blitt så stille i timen, er fordi jeg er lei hele deg! Du en en **********!
5) Du tar aldri tak i ting som plager meg, for det blir ikke bedre!
6) Du er serr den VERSTE læreren jeg kunne ha fått!

Valgte å sensurere et ord der, for det er så jævlig at jeg ikke en gang hadde sluppet inn i helvete...

Så, ja... Dette var det jeg skrev, nøyaktig det jeg skrev. Og jeg har angret hver dag siden... Men ja, tilbake til "historien":

Jeg løp opp i busskuret, gråtende, og håpet på at læreren som hadde inspeksjon før læreren min skulle komme oppom, for da kunne hun snakket med læreren min før meg, men det skjedde ikke... Tiden gikk og læreren min kom opp, jeg gråt som en foss, og angret helt forjævelig, men hun lo og sa at jeg burde gått på teater, for hun hadde visst skjønt at dette ikke var sant, men jeg trodde ikke helt på henne. Det ringte inn, og jeg gikk til time, midt i timen kommer læreren min, og bare: "*****, kan jeg ta elevsamtalen med deg nå?" jeg ristet på hodet, men fulgte motvillig etter. Hun spurte om jeg gruet meg, og selvfølgelig gruet jeg meg, hvordan kunne noen tro noe annet?! Mens vi satt der, så braste jeg ut i tårerigjen og var så jævlig lei meg, at dere aner ikke (læreren min var min eneste venn på den tiden, og er fremdeles den nærmeste jeg har som går på skola mi)... Hun snakket om at hun også hadde gjort store feil i livet, men for å være ærlig, så klarte jeg ikke følge med helt. Og når hun var ferdig, så ga hun meg en klem, men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke vet hvorfor, for jeg klarte ikke følge med. Så gikk hun ut av rommet og lot meg sitte igjen alene noen minutter, så stakk jeg bare, jeg visste ikke om hun kom tilbake, men jeg bare stakk inn i klasserommet igjen.

Når jeg kom hjem, så skrev jeg et 5 sider langt brev om alt jeg hadde på hjertet, og om alt jeg følte angående brevet, så sendte jeg det til læreren min. Og hun fortsatte å si at hun ikke var sint, men jeg var fremdeles ikke overbevist, så jeg skrev et nytt brev dagen etter, og fortsatte slik i ei uke, og hver dag sa hun at hun ikke var sur, jeg var fremdeles ikke overbevist, men sluttet å sende brev. Og jeg et fremdeles ikke overbevist den dag i dag, ettersom hun nesten daglig spør om jeg har det bra, og hvordan det går med psyken (som hun er overbevist om at jeg har) (som jeg kanskje har fått grunnet "den onsdagen") men det kommer jeg kanskje mer innpå seinere!
-
Jeg sitter å gråter noe helt forjævelig nå, for dette har bettyd jævlig mye for meg... Så vær så god, døm meg nå! Jeg bryr meg ikke om andre, for dette har plaget meg så mye fra før😭