Mellom To Verdener

59. Den som er alene lærer å være ensom

Jeg kan føle at noen er nærme ansiktet mitt. Den svake pusten kiler på huden. Jeg skjærer en grimase og åpner øynene sint. Øynene til Ryker stirrer rett inn i mine.

"Hva gjør du din gærning?" utbryter jeg og spretter opp med hodet fra bordet. Det svaier litt foran øynene mine.

"Forsikrer meg om at du lever," svarer han og smiler litt. "Jeg ble litt bekymret over at du sov sittende på stolen."

Jeg ser fort ned i fanget mitt og husker at jeg på et eller annet tidspunkt sovnet fredelig. Det var herlig, fordi jeg hadde sovet uten å drømme.

"Og derfor hadde du ansiktet ditt oppi mitt?" spør jeg og presser øyenbrynene sammen i frustrasjon.

"Vel, beklager da," unnskylder han seg og går bort til et par sekker. "Vi drar snart, så jeg håper du er klar. Det er litt av en tur vi skal gå."

Jeg kaster blikket på kartet.

"Ja... det var det også," mumler jeg sammenbitt. "Er det ille?"

Ryker flakker med øynene. Et lite skimt av nattehimmel glimter i øynene hans før de glinser sølv igjen. Skuldrene hans er hevet høyt. Det er nesten så de når ørene.

Nesten like høyt hevet som mine.

"Den er ikke fin. Jeg tipper at du hørte litt av diskusjonen Loxi og jeg hadde igår kveld. Hvis det ikke hadde vært for at de andre rutene satte oss såpass i fare ville jeg gått en annen vei enn den vi må ta," forteller han og ser bort på den tomme sengen til Loxi.

"Hvor er hun?"

"Utenfor. Hun ser om det er trygt å dra nå. Det har visstnok vært en voldsom storm på natta som har gitt dalen et nytt lag med snø. Det gjør det vanskeligere å se ulvene."

Jeg ser bort på døra. Den er åpnet så vidt sånn at Loxi kan komme seg fort inn igjen hvis det er nødvendig.

"Bare bli her et lite minutt så går jeg ut til Loxi," informerer Ryker og går mot døråpningen.

"Jeg kan være med jeg også. Det er ikke lenge til vi skal ut å gå uansett, så jeg burde forberede meg," argumenterer jeg med armene i kors og reiser meg. Beina mine er stødige nå. Det ene vakler litt, men det er ikke ille.

"Kom da."

Han åpner døren for meg.

"Takk," får jeg ut idet jeg setter foten på utsiden. Det skarpe lyset gjør det vanskelig for meg å se klart. Solen skinner gjennom skyene idag. Jeg klarer til og med å spotte blå himmel der oppe. Vinden uler litt i ørene mine og drar lette snøfnugg med seg og inn i ansiktet mitt. Den kalde følelsen når noen treffer nakken får meg til å skjelve der jeg står.

Døren slamres igjen bak meg. Ryker går stille forbi og opp mot Loxi som står et lite stykke vekk fra oss. Blikket hans er så fokusert at jeg undres over hva som foregår oppi hodet hans for øyeblikket. Vel, noen ting forblir et mysterium.

"Jeg har klart å se et par ulver rundt omkring her, men de er såpass langt unna at det skal gå fint," informerer Loxi og snur seg mot meg. "Føler du deg bra?"

Jeg nikker bekreftende og skuler et lite sekund på Ryker som står med ryggen til og ser utover dalen.

"Flott, da er det bare å fortsette reisen deres," stråler hun mot meg og legger hånden på skulderen til Ryker. "Jeg håper du har pakket alt klart?"