Dødsboken

Jeg løper bortover en humpete landevei mens jeg ser bak meg hvert femte sekund. Jeg fortsetter å løpe uten å høre noe bak meg, da jeg ikke hører noe bak meg på en stund stopper jeg opp og puster som en hvalross. Plutselig hører jeg noen bak meg. Jeg ser meg rundt, så våkner jeg.

Klokken er seks og jeg orker ikke å legge meg igjen. Jeg setter meg opp i den store sengen min som jeg fikk av mamma før hun gikk bort. Ja, gikk bort. Hun ble påkjørt av en bil for 15 år siden. Jeg var 2 og pappa måtte overleve med meg. Noe som han egentlig ikke klarte. Etter 5 år til med meg som da var 7, klarte han ikke mer og han tok selvmord. Han gikk alltid rundt med en bok, en liten svart kladdebok som jeg aldri fikk røre. Han gikk med den i lomma hver dag siden mamma døde og jeg klarte nesten ikke å styre nysgjerrigheten min, men han tok selvmord før jeg fikk sett hva som var i boken. Han hadde hengt seg inne på rommet mitt for han ville at jeg skulle se det. Det er jeg ganske sikker på. Jeg fikk boken av tanten min som nå også er borte. Hun var alltid snill og hadde et perfekt smil som om alt var en dans på roser. Boken var på rundt 50 sider og alle sidene var med måter å dø på. Det var det eneste jeg fikk av pappa. Jeg ble jo selvfølgelig redd og skremt, men mest sjokkert og trist. Å tenke at han faktisk hadde hatt denne boken med seg i 5 år og tenkt på å ta livet sitt, men nå har jeg alltid boken med meg. Et minne om pappa og en måte å kunne føle han og være med han. Jeg heter Ann Sofi og er 17 år og endelig kunne komme ut av skolen og kunne drive med det jeg liker. Å kunne leve uten grenser.  Jeg vil bli fotograf, designer, men da andre sier at jeg ikke får det til er det lite som motiverer meg til det. Og ta det ene valget som kan ødelegge hele livet ditt hvis du tar feil alternativ. Det er ikke mange som overlever som fotograf, heller ikke som designer, men sånn som jeg tenker er at hvis jeg ikke prøver får jeg aldri det til. Jeg går ut av senga og planter føttene godt ned i de hvite, pusete tøflene mine. Jeg går ned på kjøkkenet i ikke noe annet enn en lyseblå boxer og en hvit t-skjorte. Jeg tar med en bolle med coco pops og en skje før jeg setter meg ned på den høyst ubehagelige stolen. Det er en svart bar krakk uten ryggstøtte, så selv om du prøver å sitte rakrygget så går det ikke ann. Jeg synker ned i stolen før resten av familien kommer. Jeg måtte jo i fosterhjem etter at moren, faren og tanten min døde og her har jeg vært i 2 og et halvt år. I 10 år har jeg reist rundt nesten alle steder i Norge uten og komme noe sted med livet mitt, men nå bor jeg i et stort fint hus på oslo's vestkant eller et sted i Oslo. Jeg trives ikke her, men så lenge det ikke fins ytringsfrihet her i huset, så har ikke jeg mye jeg kunne mene og si. Jeg setter fra meg bollen på bordet og går opp igjen. I de 2 årene jeg har bodd her har jeg aldri følt meg velkommen. Alle er jo snille mor meg og sier at dette også er mitt hus, men det føles ikke sånn ut. Det eneste stedet jeg kan kalle hjemme er i Bergen. Med vennene mine eller de gamle vennene mine og pappa som ikke hadde tatt selvmord pågrunn av meg. Ja, tilbake til den fine familien min som jeg egentlig ikke kan kalle det. Først er det Oda. Hun er mammaen min, men jeg kaller henne bare Oda. Hun er selvopptatt og må alltid gå med sminke selv om hun skal være hjemme hele dagen. Selvfølgelig jobber hun også som advokat og får hver måned en veldig stor lønnsjekk. Hun har langt blondt hår som om hun prøver og kopiere datteren sin. Linn, hun er ikke så mye bedre, men hun bryr seg om meg selv om hun ikke vil si det. Jeg bare vet det. Hun kommer ofte inn og spør om det er noe jeg trenger eller om vi skal gjøre noe sammen og det er noe som jeg håper er ekte. Faren min heter Lars, han eier mange bygninger inne i Oslo, men jobber som arkitekt. Han er litt mer samarbeidsvillig enn Oda og vil ofte være med meg og trene, men den beste treningskompisen som fins her i verden må være broren min Henrik. Han spiller fotball og trener hver dag. Vi spiller ofte bowling og andre ting sammen og mange tror vi er sammen, men vi bare svarer at vi er søsken, men hvis vi ikke var søsken ville jeg selvfølgelig prøvd meg. Jeg kommer opp og finner mobilen min. Det er en iphone 5C som de ga til meg så jeg kunne holde kontakten med dem og andre rundt meg. De synes at jeg bør være litt mer med andre. Jeg sjekker om det er noe spennende som har skjedd før jeg prøver å finne noe å ha på.