Mellom To Verdener

60. De dødes gater

"Wow, tunnelen er litt større enn jeg trodde," påpeker jeg med vidåpne øyne. Jeg prøver så godt jeg kan for å holde tritt med Ryker, men tempoet hans er så høyt at det nesten er umulig. Det er ved flere anledninger jeg har prøvd å si ifra at han må roe ned litt. Dessverre hører han ikke på meg. Ikke i det hele tatt.

"Trodde du vi skulle krabbe oss igjennom?" spør han og hever et øyenbryn mot meg idet blikkene våres møtes.

"Nei, altså..." starter jeg og tenker meg om et sekund. "Jeg bare trodde ikke den ville være så stor."

Åpningen er massiv. Bestående av en hule som fører innover i mørket og snøen liggende som et tykt lag oppå. Det kommer kjølig vind ut fra tunnelen. Jeg grøsser.

"Finner du frem faklene? Jeg tror de ligger oppi din sekk."

Idet remmene glipper av skuldrene mine faller sekken ned mot bakken med et dunk i snøen. Heldigvis gjør det myke underlaget det enklere med tanke på ivaretakelse av det som er inni sekken. Hvis ikke ville jeg seriøst vært bekymret for at det meste ville vært knust eller ødelagt.

"Er det ikke du som liksom skal være den sterke her og bære de tunge greiene?" mumler jeg irritert og åpner sekken.

"Sa du noe?"

"Hæ? Neida," bortforklarer jeg. Intenst opptatt med å finne frem faklene for å skjule det avslørende ansiktet mitt.

Det skramler oppi sekken idet jeg tar ut to fakler med stødige håndtak. Ryker står allerede klar med en stein i hånden.

"Hvordan tenker du å fyre en fakkel med en stein?" lurer jeg nysgjerrig. For meg virker det bare litt for dumt. Selv til han å være.

"Sånn her," svarer han, griper en fakkel ut av hånden min og går bort til tunnelveggen. Han skraper steinen hardt og raskt mot tunnelen og lager en gnist. Gnisten treffer fakkelens hode og vipps, han har lagd ild.

Som om det skulle være det letteste i hele denne verdenen.

Irriterende.

"Du får alt til å se så lett ut," påpeker jeg og reiser meg opp fra bakken. Jeg strekker ut hånden med fakkelen for at han kan tenne den med sin.

"Det der var faktisk ikke så vanskelig," konstaterer han med hånden hvilende på hofta og den andre rekt frem for at fakkelhodene skal komme borti hverandre. "Hent sekken, så går vi inn."

Jeg nikker bekreftende  og tar med den nå opplyste fakkelen tilbake til sekken.

Så var det å få den på igjen.

Et stønn slipper ut av munnen min idet jeg kaster sekken over skulderen og putter den på plass tilbake på ryggen min.

Ryker har allerede startet å få innover. Akkurat som om han ikke bryr seg om at jeg fortsatt står her ute engang. Hva er det med han og det med å vente på andre egentlig? Altså, det begynner å gå meg på nervene. Skrittene hans er så bestemte, så fokuserte at han ikke konsentrerer seg om annet enn å gå. Skuldrene er høyt hevet og hodet går frem og tilbake hele tiden.

Jeg småjogger bortover snøen. Synker litt ned fordi jeg gjør meg selv tyngre. Tunnelen er såpass stor at taket går to meter over hodet på meg. Bredden er enda videre. Bakken på innsiden er mistenkelig tørr og inneholder lite snø. Det er flere steder hvor det stikker ut gresstuster og steiner.

"Vent litt!" roper jeg, men skikkelsen hans sakker ikke ned. "Vi må ikke komme bort fra hverandre."

Et lite sekund nøler han med å gå et skritt til, men han stanser opp. Heldigvis.