Mellom To Verdener

61. Et valg

"Vi klarte det," puster jeg lettet ut. "Vi kom oss gjennom."

Ryker trekker pusten dypt for å ta inn hvor deilig det er å være ute. Jeg gjør det samme. Det ble verre og verre jo lenger inn vi kom. Gater uten noen ende og altfor mange tapte liv gjorde det hardt for oss begge å fortsette. Flere ganger rotet vi oss bort og kom inn på steder som bare var tristere enn de andre. Frigid, byen som forsvant under snøen. For evig tap i kulden som Garjo påførte. Mitt møte med byen var tungt. Det tok mye inn på meg akkurat som alt det andre. Likevel var dette verst.

"Er du klar, Sid?" spør Ryker med blikket rettet oppover fjellet.

"Nei, men jeg skal klare det likevel," svarer jeg dønn ærlig og knytter nevene inni vottene. Det er nå det gjelder. Jeg må toppe fjellet og motta åpenbaringen som vil gjøre det klart for meg hvordan jeg skal bekjempe Garjo. Ikke noe press, bare redd hele verden greie.

Det å roe meg selv ned funker veldig dårlig.

"Da bare starter vi."

Ryker setter føttene igang og vandrer inn i det tåkete området som starter umiddelbart nederst på fjellsiden. Det er store biter av is plassert i snøen. Noen ser ut til å holde noe på innsiden. Med ett vet jeg at jeg ikke vil vite hva.

Snøen er mye sterkere så fort det starter å gå oppover. Jeg følger etter Ryker så godt jeg kan, men det tøffe været hjelper ikke akkurat på balansen jeg prøver å holde for hvert skritt jeg tar. Sekken velter meg nesten bakover. Heldigvis sa Ryker seg enig når jeg spurte om vi kunne legge igjen faklene i byen. Jeg orker rett og slett ikke bære på dem lenger. Det var tunge saker til to trepinner å være.

Den piskende vinden rusker i lua og river den nesten av meg. I et desperat forsøk på å legge den på plass igjen tar vinden tak i votten og drar den av hånden min. Votten flyr avgårde til jeg ikke ser den lenger.

Jeg sukker oppgitt.

Er det mulig? Hånden min kommer til å bli blå før jeg har nådd ti meter til.

"Ryker!" roper jeg. Han stanser opp.

"Hva er det?"

"Jeg mistet votten min," forklarer jeg og holder hånden oppe fremfor ham sånn at han kan se. Et stønn høres nedi strupen hans.

"Du er så klumsete," klager han og tar av seg sekken. Han roter oppi den til han finner frem en erstatning. "Her."

Han rekker frem hånden sin med en vott plassert inni den.

"Takk," mumler jeg, tar den ut av hånden hans og plasserer den på min egen.

Med et lett kast kommer sekken tilbake på ryggen hans. Det er helt utrolig hvor lett den ser ut i forhold til min. Jeg klarer nesten ikke løfte min opp fra bakken så fort jeg slipper den. Inni hodet mitt er det en irriterende liten stemme som forteller meg at han har gjort det med vilje. Gjort sånn at jeg må bære den tunge sekken selv om det ikke gir noen mening. Hvorfor ville han gjøre noe sånt i første omgang? Det gir ingen mening.

På en annen side ser jeg hvorfor han kanskje ville gjort det. Hvis han fortsatt er irritert gir det forståelse.

Vi vandrer og vandrer. Toppen er ingen steder å se foran meg. Det er ingenting jeg skimter utenom mer snø som pisker i øynene mine. Kaldt vær gjør det vanskelig å konsentrere seg siden tennene klaprer og kroppen skjelver mens den tvinger seg fremover. Jeg føler at det er håpløst. Det er ingenting her. Ingenting utenom snø og vind. Bakken under meg føles myk. Den myke snøen gir etter når jeg tar et steg fremover og dytter meg litt nedover igjen. Det går altfor treigt. Tålmodigheten min går snart lei.