Enhjørningene

Kapittel 3 Hemmligheten (Sølvskygge sitt perspektiv)

Jeg prøver å holde følge mens Fønix raser av sted med Krystall like etter. De skal alltid konkurrere om hvem som er best. Om hvem som er raskest. Og hvem som er sterkest. Jeg blir så lei av de tullingene. De glemmer meg hele tiden, jeg er liksom ikke en del av dem. De andre som ikke er voksne er jo bare de to søsknene snøfnugg og Luna. Luna er alltid så frekk og opptatt av seg selv, mens snøfnugg prøver å holde følge. Jeg og snøfnugg har fått noen greie samtaler i blant, men de er som blåst bort når han begynner å være frekk mot meg sammen med Luna. Der er jeg fremme hos Fønix. Å nei, Luna er også her. Da skal Fønix bare vise seg fram hele tiden. Det eneste han oppnår er at Luna kaller han en tulling. "Hei der er dere," er det første jeg sier liksom for at de skal legge merke til meg. "Å ikke deg igjen" sier Luna og himler med øynene. "Ja hvorfor skal en stygg enhjørning som deg være her, du ser jo ut som en ku!" Legger snøfnugg lattermildt til og Luna og han begynner å le en rå latter. "Hei Sølvskygge" mumler Fønix før han snur seg tilbake mot Luna. "Å seriøst" mumler jeg og himler med øynene når Fønix begynner å gjøre masse tullete ting for å vise seg frem. Luna er vist for opptatt av å ikke bry seg om Fønix til å si noe mer frekke ting til meg. Krystall skuer stygt på broren og trekker pusten. "Det er en elv her blir du med å bade" sier Krystall for å fange oppmerksomheten til Luna. Luna ser bort på Krystall, tydelig lettet for å slippe å se på tullingen Fønix. "Ok" knegger hun kjapt før hun traver etter Krystall. Hei, vent jeg var ikke ferdig!!!" Roper Fønix fortvilt etter mens Krystall galopperer i full fart for å vise hvor rask han er for Luna. Nå skal de konkurrere igjen tenker jeg oppgitt. Jeg og snøfnugg står bare å ser etter dem mens de galopperer i full fart. Jeg snur meg mot snøfnugg og legger merke til at han står å stirrer på meg. "Du vet..." begynner han før jeg snur meg å galopperer bort. Før kunne jeg kanskje tenke meg å snakke litt med han av å til, men nå er han blitt nesten verre en Luna. Før lo han bare litt av det Luna sa, la kanskje til noen ord men jeg trodde det var fordi han var redd for å bli utestengt. Men jeg tok feil og nå hater jeg han.

Jeg er på vei til leiren vi bruker så lenge vi er her. Menneskene har ikke ødelagt dette stedet. Allikevel er ikke menneskene så langt unna. De skal bygge masse rare ting og forurense enda mer på gresslettene og skogen, og det tar under en dag å ri til dem. Fjellene er egentlig det tryggeste for ikke noen særlig mennesker kommer dit men det er ikke mye å spise og vanskeligere å overleve. De forurenser elver og lufta også så vi må komme til ompalompariket for å overleve. Det er dumt at vi ikke bare kan trylle oss til ompalompariket, men magien er begrenset og den ble borte etter at menneske kom. Det var de magiske omgivelsene og maten som fyllet på magien, men når vi ikke har det blir magien brukt opp. Egentlig ville alle enhjørningene død ut, men med den siste magien fikk en av flokkene tak i litt av den beste ompalompa sjokoladen og spiste litt vær som gjorde at de overlevde, men magien ble allikevel tom. Pappa har fortalt den historien mange ganger om kveldene når jeg har problemer meg å sove. Det er et par hundre år siden, men menneskene ødela ikke naturen helt. Det var fortsatt mat og vann og varme, så vi klarte å leve som vanlige hester helt til mennesken begynte å forurense og bygge og hogge ned trær. Nå har vi ikke lang tid på å komme til ompalompariket for å overleve, og når vi kommer dit kan vi få magi igjen!!! Ompalompaene vil ta oss imot, enhjørninger har alltid vært gode venner med dem og for lenge siden før menneskene fantes i det hele tatt besøkte vi alltid værandre ofte i en portal før den ble ødelagt da menneskene ble skapt. Ja, det var nok historie for nå er jeg fremme ved leiren. "Pappa!!" Roper jeg. Da han ikke svarer prøver jeg igjen. "Ildstorm!! Hvor er du?" Ikke noe tegn til han. Han pleier alltid å ha tid til meg, og det er fint når jeg ikke kan være med Fønix og Krystall. Jeg roper igjen men fortsatt ikke noe svar, begynner jeg å gå. Plutselig hører jeg stemmer som snakker. Jeg prøver å følge lyden og ordene begynner å bli tydeligere. "Men er du sikker på at han klarer det?" Sier en. "Fjellnatt fikk jo en profeti og en drøm så det må jo gå" svarer en annen. Jeg sniker meg nærmere og gjemmer meg bak en stein like ved. De voksne snakker om noe og jeg prøver å høre. "Fjellnatt fikk en drøm om at Fønix skulle lede oss til Ompalompariket når vi hadde kommet til det første fjellet i solnedgang fjellkjeden." Er noe av det jeg hører. "Ja men fjellnatt sa selv at drømmen var litt utydelig også." Jeg titter opp kjapt og ser at også Ildstorm er der. Mange knegger og snakker og stiller spørsmål om verande og det er vanskelig å høre. "Tror dere virkelig at han som ikke er voksen en gang skal lede oss til ompalompariket??!!" "Det var jo en profeti" "Det er vårt eneste håp hvis enhjørningene skal overleve, vi må bare tro." Jeg orker ikke høre mer. Jeg sklir ned på bakken og blir liggende der helt forvirret av all snakkingen og mumlingen, og sakte men sikkert går de opp for meg at Fønix skal redde enhjørningene og lede oss til ompalompariket. Klarer han virkelig det? Kommer enhjørningene til å overleve??