The Black Tornado

Chapter 1

Jeg myste mot regnet. Det var vanskelig å se! Var det noe der borte? Jeg så bortover en gang til. Jeg kunne se noe som så ut som en skygge. Den stod der midt på den opne gressplassen. Det trillet en vanndråpe ned fra kinnet. Det regnet jeg kunne ikke se ordentlig hva det var der borte. Jeg bestemte meg for å gå nærmere. Jeg gikk så sakte og stille jeg greide. Noe som var vanskelig når man var så nyskjerrig. Når jeg er kommet ca fem meter fra den mørke skikkelsen ser jeg det. Det står en stor mørk hingst rett forran meg. Hva skulle jeg gjøre? Jeg er jo livredd hester! Da jeg fikk øye på såret trodde jeg at jeg skulle kaste opp. Det var gigantisk og jeg er sikker på at jeg hadde svimt av hvis jeg hadde fortsatt og se på det. Hesten stampet med forbeinet og prustet. Jeg kunne se det hvite i øynene hans, noe som betydde at han var redd. Jeg prøvde å snakke rolig til han, noe som så ut til å funke!

Da jeg var klar til å gå til hesten detter det en grein rett ved siden av hesten. Den ble livredd og hoppet til siden. Dessverre landet den feil på beinet og hingsten hylte til. Lyden skar seg gjennom margen min og jeg er sikker på at tennene mine vi vibrerer fortsatt. Jeg ser nærmere på hingsten. Han hadde vondt og jeg måtte hjelpe han. Jeg gikk forsiktig bort til hingsten. Han pustet tungt og det så ut som han hadde gitt opp. Jeg satte meg ned på knerne forran han og tokk av meg jakka. Den brune boblebakka dekka godt over den våte hestepelsen. Jeg strakte handa mi ut. Skulle jeg tørre å klappe den? Jeg måtte jo hjelpe den da. Tenkte jeg for meg selv. Handa mi dirra imens jeg forsiktig strakte den ut mot hingstens hals. Pelsen var våt, men varmet godt på de våte kalde fingrene mine. Jeg strøk halsen hans forsiktig mens jeg sa noen trøstende ord. Han så redd bort på meg. Jeg så videre nedover såret. Det var dypt og langt og så ikke særlig fint ut.

Jeg ringte etter dyrlege men ingen tokk telefonen. "Typisk". derfor fant jeg ut at jeg måtte få ordnet opp i dette selv. Selv om jeg var redd måtte jeg redde han. Jeg rev av meg jakka og rev av en fille av genseren min. Jeg bandt filla rundt det stygge såret og dro i panneluggen for å få hesten til å reise seg. Først fikk jeg opp hodet, også rørte han litt på beina. Etter litt hadde hele hesten reist seg og stod godt på beina. Da har han ihvertfall ikke brekt noe. Jeg la den blå jakka mi oppå hesteryggen før jeg tokk et godt tak rundt panneluggen. "Tenk at jeg skulle gjøre det"! "Hva om hesten tuller, nei slutt ikke tenk sånn hesten trenger hjelp!" "Jeg må hjelpe!"

Jeg møtte dyrlegen et stykke på veien, han hadde Netopp kommet fra en annen pasient. Han sa at hesten hadde fått et sår som måtte pleies men ikke noe stort, og at han skulle ringe rundt etter noen som hadde mistet en hest. Imellom tiden skulle jeg finne et sted hvor han kunne være. Det første jeg gjorde var å ringe Ashley. Hun er en gammel venninne fra Sashas hestesenter. Vi red sammen mye før men ikke nå lenger. Den tid var forbi. Dyrlegen Mark hadde heldigvis med seg hestehenger så han kjørte meg ned til hestesenteret. Den første jeg møtte var Sasha. Hun hadde ikke forandret seg mye bortsett fra at hun så mye friskere ut nå enn for noen år siden. Mark og Sasha snakket lenge med hverandre. Jeg fant ut at jeg burde finne Ashley. Stallen var helt perfekt når jeg gikk inn. Det første jeg så var en helt ren stallgang med hester på hver sin side. Hun hadde nesten det samme systemet fra sist jeg var her. De dyre spranghestene stod i nærmest utgangen. De kaller den for den blå delen. Det var sikker noe med rundt ti hester. Da jeg kom til den rød delen er det fortsatt like ryddig. Det er her voltigehestene hører til. Mills sin boksdør står på gløtt og jeg kan skimte Ash børste den praktfulle hannoveraneren sin. Den er alltid like ren hver gang jeg ser den. Ash går ut av boksen akkurat i det jeg skulle gå inn og vi stanger hodene inn i hverandre. Begge to braser ut i latter og stopper ikke før vi hører kremting fra stallgangen. Der står Sasha med den svarte hesten ved siden.

"jeg har snakket med Mark og hesten kan stå her. Men her er følgene. Du må ordne alt for den selv av høy, kraftfor, utstyr, mosjon..." Ashley nikker før Sasha er ferdig. "Jeg hjelper henne". Hun smiler det varme smilet til meg som jeg ikke har sett på lenge. Da Sasha har gått leier Ash hesten inn i den ledige boksen før vi lukker boksdørene og forlater stallen.

"Vi kom oss forbi Sasha så nå kan vi endelig være sammen i stallen igjen!"
"Ash, hørte du ikke hva Sasha sa...jeg må betale alt selv, og jeg vet ikke engang om jeg får lov av mamma"
Før jeg rekker å fortsette ringer mobilen min. Flott, det er mamma.
Jeg orker ikke å snakke med henne så jeg legger på å sender en melding om at alt er bra og at jeg er på vei hjem.

"Så, hvordan går det med Silver?" Jeg kan fortsatt huske den fine forhesten min som jeg alltid pleide å ri. Vel før ulykken da. Det tokk lang tid før hun svarte. "Etter ulykken deres....vell....han knakk beinet tvers av i ulykken og de måtte avlive henne på stedet. " jeg husket fortsatt hver minste detalj etter ulykken. At hun trokket feil før hinderet og begge to som falt om. Silver sitt hyl, folk som skrek...jeg husker at jeg svimte av for jeg kunne ikke se noe men kunne fortsatt høre sykebilen og alle folkene rundt meg. Når jeg kom ut av dette tilbakeblikket finner jeg ut at jeg gråter. Jeg nærmest hyler og greier ikke å stoppe megselv.

Jeg sitter på med Ash hjem. Denne lange dagen har blitt alt for mye for meg. Ashley sin mor sier hade lg Ash gir meg en lang klem før jeg går ut av den fine nye sportsbilen dems og går inn i huset. Et sukk forlater leppene mine når jeg kommer inn. "Hvor har du hvert unge dame?" Jeg møter mamma i gangen. "Pliz, la meg forklare i morgen?" Mamma rister på hodet. Jeg burde ha skjønt at hun ville ha en forklaring. "Jeg er sliten, pliz!" Den damen jeg har skjent hele livet som har begynt å dra på åra hadde jeg aldri trodd at skulle gi seg så lett.