Mellom To Verdener

63. Det tomme intet

Jeg kjenner igjen den store fontenen. Det er den som var i bakhagen på slottet i Danyr.  Ryker og jeg gikk ved den når vi snakket sammen om Ziva.

"Vent på meg!" roper en liten jente. De tusen fregnene i ansiktet og det lange oransje håret gjør henne lett gjenkjennelig. Det er Ziva som liten. En gutt med litt for langt blondt hår løper i forveien sammen med en jente. Håret er gyllent og øynene mørkegrønne.

Et navn bare dukker opp i hodet mitt så fort jeg ser henne. Seka.

"Dere løper for fort for meg. Jeg klarer ikke holde følge," forteller Ziva. Hun er nesten på gråten. En annen gutt med svart hår kommer opp ved siden av henne. De sandfargede øynene gjør han med en gang kjent for meg. Gutten med det blonde håret vet jeg også hvem er. Det er merkelig å se han så lykkelig der han løper rundt fontenen med Seka.

Hvorfor hater han fortiden sin sånn?

"Ikke bry deg om Rocco. Han kan bli litt for opptatt av Seka og omvendt," beroliger Aghon en gråtkvalt Ziva. Smilet hans er mildt.

"Det er urettferdig at du tar meg hele tiden. Du er mye raskere og slipper å løpe i kjole, så det er ikke rart du vinner," klager Seka mot en andpusten Ryker. Han gliser bredt.

"Ikke min feil at du skal kle deg så fint hele tiden. Dessuten, hvis du løp oftere ville du ikke slitt så mye med å løpe fra meg," argumenterer han trassig tilbake. Seka fnyser.

"Jeg syntes likevel det ikke er rettferdig."

"Kan ikke Ziva og jeg få være med også?" spør Aghon. Ryker og Seka snur seg mot ham.

"Klart det, hvis dere har lyst," svarer Ryker enkelt.

"Vel, Ziva har prøvd å rope til dere at hun har hatt lyst til å være med en god stund. Så ja, det vil vi," forteller Aghon med hånden lett plassert på Zivas skulder. Øynene hennes skinner i lyset opp mot ansiktet hans.

"Da får du eller Ziva starte som jager. Jeg er ærlig talt litt sliten av å løpe etter Seka så mye," informerer Ryker og kaster blikket bort på henne.

"Jeg starter," tilbyr Aghon.

"Nei, jeg gjør det," avbryter Ziva.

"Syntes du det er noe gøy å løpe for å fange andre da?"

"Det blir det om jeg får tak i dere," smiler hun. "Så start å løp. Vi har ikke hele dagen."

Minnet svinner hen foran øynene på meg. Slottets vegger omringer meg og plasserer meg i en av de mange hundre gangene inne på slottet. Seka ser eldre ut. Bare et par år, men likevel nok til å se endringer i ansiktet og kroppen. Det drømmende blikket hennes ser ut av vinduet. Mot fjellene som omringer byen og mot porten som leder ut av den. Jeg stiller meg opp ved siden av henne et lite sekund til jeg hører en stemme som roper.

"Seka!"

Rykers ansikt ser bekymret ut. Som om han har lett etter henne i en lang stund nå.

"Jada, jeg er her," mumler hun og snur litt på hodet for å se ham komme løpende. Jeg flytter meg når Ryker går mot der jeg står. Jeg har skjønt at de ikke kan se meg, men det er likevel merkelig å tenke på hvis han bare kan gå rett igjennom meg.

"Hvorfor løp du avgårde bare sånn plutselig? Moren din er bekymret for at noe er galt siden du bare stakk av under middagen."

"Har du noen gang tenkt at det finnes noe mer enn dette?" avviker Seka med et annet spørsmål. Ryker rynker brynene i forvirring.

"Nei, for det er bare dette. Det vil aldri være noe mer heller fordi vi er fastbundet her av ham."

"Du kan i hvert fall leve utenfor disse murene borti Stillhetens dal med moren din. Når jeg blir dronning skal jeg også komme meg ut. Jeg skal befri hele folket fra dette fengselet. De har levd i pine lenge nok."