3. Kom igjen Spirit!

Kom igjen Spirit!

Jeg fatter galopp og flyr over hinderet på hele 1,20m. Så hopper jeg de 7 andre hindrene. Jeg stopper Light og ser på Sara. Hun hopper rolig og kontrollert som vanlig. Så er det Kate sin tur. Det går litt villt for seg. På 5. hinder går det fryktelig galt. Spirit satser feil og de lander enda værre. De går på trynet begge to og blir liggende lovløse. Alle gisper, ridelæreren vår ringer etter ambulansen mens det kommer noen med en båre og bærer Kate ut. Blikket mitt faller på Spirit og jeg kvepper til så jeg nesten faller av hesten og jeg har mest lyst til å skrike. De andre ser forundret på meg. Jeg klarer ikke si noe, bare peker på Spirit. De ser mot Spirit og begge kvepper til. Sara faller faktisk av hesten. Ridelæreren vår mister mobilen i bakken, men hun plukker den fort opp igjen og ringer dyrlegen. Den vakre hingsten ligger der stille, med benet i en merkelig vinkel og det er ingenting vi kan gjøre før dyrlegen kommer. Ridelæreren vår setter seg ned på en stol som står midt på banen. Jeg kan se at hun gråter, det gjør Sara også. -Sasha? spør jeg. Ridelæreren vår ser opp på meg. Øynene hennes er blanke og har ett trist uttrykk. -Tror du han vil overleve? spør jeg stille. -Jeg håper det, svarer hun. -Hvis han ikke overlever vil jeg aldri tilgi Kate, han er Wonder's største verk, sier jeg sint. Så kommer dyrlegen inn, hun ser mot Spirit og sukker. -Jeg kan ikke love noe, sier hun og går bort til han. Hun setter seg på huk ved benet og klemmer litt på det. Spirit sukker, men han rører seg ikke. Han er så god. Jan har som vane at uansett hvor dyrleger rører han og uansett hvor vondt det gjør så rører han seg ikke av flekken. Han bare sukker for å si at det gjør vondt. Dyrlegen smiler litt. -Han har godt gemytt og det hjelper litt, sier hun. -Det håper jeg virkelig, han er en av de vakreste hestene jeg har sett, sier jeg med tårer i øynene. -Han er virkelig vakker ja, sier dyrlegen og smiler litt igjen. -Jeg red han inn selv og angrer sykt på at jeg solgte han, han er faktisk i værre form nå enn når jeg solgte han og da var han langt i fra på sitt beste, sier jeg trist. -Beinet er brekt, men det er ikke så veldig ille så jeg tror han vil klare seg, sier dyrlegen og smiler. Sara som har klart å komme seg opp på Pride igjen ser på meg og smiler. Jeg smiler tilbake, men inni meg er jeg slett ikke glad. Den vakreste hesten jeg vet om har brekt benet og vil kanskje aldri bli den samme igjen. 5min senere kommer det en stor transport inn i hallen. Spirit ser opp idet transporten stopper rett ved han og en mann kommer ut. Light og Pride blir veldig ivrige. Sara skvetter til da Pride steiler. Et øyeblikk ser det ut som at hun skal falle bakover, men hun henter seg fort inn og roer han ned. Light spenner seg, men hun gjør ingenting. Mannen går inn i transporten og henter en slags båre for hester. Den er stor, himmelblå og den skinnet vakkert i det svake lyset inne i ridehallen. Han legger den forran Spirit oppå en slags plate med hjul. Spirit begynner å kravle mot den. Han legger frambeina opp på den sånn at han er litt heist opp fra bakken. Jeg skjønner hva han vil og hvisker til Sara at hun skal hente grima hans. Hun traver ut og jeg hopper av Light, slipper henne og går bort til Spirit. Jeg stryker han rolig på halsen, løsner salgjorden og løfter salen forsiktig av. Så løsner jeg reimene på hodelaget og drar det over hodet på han. Dyrlegene kommer bort og ser overasket på at han prøver å kravle videre. -Kan dere støtte beinet og hjelpe han med å få opp bakparten? spør jeg dem. -Ja, svarer hun og støtter beinet til Spirit, mens han mannen løfter bakparten og Spirit kravler den siste biten. -Flink gutt, skryter jeg og gir han en bit hestegodteri. -Litt av en hest, påpeker dyrlegen. -Ja, jeg lærte han det da han var liten og etter det har vi gjort det mye for gøy, sier jeg og smiler. Sara kommer travende inn med grima og leietauet til Spirit over skulderen. Jeg går bort til henne og og tar det i mot, så gir jeg leietauet til dyrleger og fester grima på Spirit. De triller "hestebåra" inn i transporten og så kjører de av gårde i høyt tempo uten en gang å si hade. Jeg plystrer lett og Light traver bort til meg. Jeg hopper på og ser på ridelæreren vår. Hun har satt alle hindrene ned til så lite som en meter. -Halo da eller, det var Kate som tryna ikke vi, det er ingen grunn til at vi skal hoppe så lavt, sier jeg irritert til henne. -Jeg vil ikke ta sjansen på at det skjer noe Jenny, sier hun rolig. -Ridnig er sjangser, dessuten er det jo ikke jeg som rir som en villmann, påpeker jeg (fortsatt irritert). -Kan du ikke hoppe dette en runde så setter jeg opp hvis det går bra? spør hun. -Light er i toppform, jeg går ikke lavere enn 1,10m, sier jeg bestemt. -Greit, sier hun og setter alle hindrene opp to hakk. Når hun går for å sette opp siste hinder fatter jeg galopp og hopper rolig over første hinder. Etter det flyr vi over resten av hindrene. Hun nøler litt på femmeren, men jeg klemmer lett på henne og hun hopper pent over. Jeg roer henne ned og stopper. Sara har allerede begynt, hun hopper over alle hindrene rolig og kontrolert. Når hun er ferdig slipper jeg tøylene og Light begynner å trave. Vi traver noen runder begge veier før vi sakker av til skritt. Jeg bøyer meg frem og gir henne en stor klem. Hun humrer, skritter ut av hallen og går bortover den vanlige veien vi skritter av på. Sara kommer opp på siden av meg og jeg retter meg opp. -Hva tror du? spør jeg og ser på henne. -Om hva da? spør hun og ser på meg. -Om Spirit, svarer jeg. -Jeg tror han vil klare seg bra, men han blir nok ikke helt som før igjen når det gjelder sprang og galoppløp, sier hun og ser ned på Pride. Jeg nikker og sukker. Så ser jeg på Light, hun trasker bortover med hodet senket og napper med seg litt gress i ny og ne. Jeg sukker igjen, lykkelig denne gangen. Dette har vært en av de beste sommerene i livet mitt, tross alt. Det er min første sommer med Red Light og jeg angrer ikke på at jeg kjøpte henne, men hadde vært bedere hadde bare Black Beauty ennå vært her. Men det er han ikke og det vil han være igjen heller. Nå er sommeren snart over og det kommer enda et år på skole i Nevada. Jeg har ikke noe problem med skolen og heller ikke med språket, men allikevel, skole er skole. Plutselig stopper Light, løfter hodet og spisser ørene. -Er det noe der Light? spør jeg henne. Hun begynner å gå igjen, mye fortere nå. Hun vrinsker og begynner å trave. -Rolig Light, sier jeg og bremser henne til skritt igjen. Vi kommer til porten til tomten til familien min. Jeg plasserer Light inntil den og åpner låsen. Så flytter jeg henne litt unna og lar porten gli opp. Jeg skal til å slippe Sara forbi for å lukke porten etter oss da Light spretter frem og fyker av sted. -Hva i helvete Light! utbryter jeg og tar et ekstra tak i den venstre tøylen. Jeg lager en liten volte og venter på at hun skal gi seg. -Gidder du å lukke porten Sara? spør jeg høyt og ser så vidt opp på henne. Hun svarer ikke, men hun lukker porten og rir opp til meg. Light fyker fortsatt rundt og rundt. Hun er en hest som er vandt til å jobbe og gjøre som hun blir bedt om. Tilslutt støtter jeg henne opp med høyretøylen også og drar lett i begge tøylene så hun stopper helt opp. Så ber jeg henne skritte og skritter opp til stallen. Hun vrinsker høyt gang på gang og hun vrinsker bare høyere når hun ikke får noe svar. -Slapp av Light, hun er i stallen, sier jeg rolig. Vi hopper av hestene og lukker opp døra til den kjørlige stallen. Der blir vi møtt av en masse vrinsking og Light og Pride svarer fornøyd. Vi binner dem i midtgangen og saler av. Så tørker vi av de svette flankene deres med tørr og god halm. Vi setter dem i boksene sine og Light snuser ivrig på den lille ponnivennen sin i boksen ved siden av. I mellom Light og ponnien Dora er det kun en lav vegg så de har muligheten til å kose med hverandre. La oss finne en av stallkarene og finne ut hvorfor alle hestene er inne i stallen fremdeles, sier jeg til Sara i det vi går ut av stallen og lukker stalldøra. -Ja, sier Sara. Vi går bortover mot det lille huset til stallkarene. Når jeg sier lite mener jeg lite i forhold til huset vårt, for huset et ikke spesielt lite. Det er et to etasjers bygg med god plass til de 11 stallkarene. Vi banker lett på døra, men ingen åpner. Jeg ser overrasket på Sara, for det er vanligvis alltid noen der inne. Jeg begynner å banke febrilsk på døra og Sara gjør det samme. Fremdeles er det ingen som åpner. Jeg kjenner på døra, den er ulåst. Jeg ser overrasket på Sara, den alltid låste døra er ulåst. Jeg smiler litt og vi lister oss inn. Vi rekker bare så vidt å komme inn døra før vi legger merke til hvor ryddig alt sammen er. -Dette blir nok lett, vi trenger bare å finne ut hvor det er minst system å gå igjennom det for å finne ut hva som har skjedd, kommenterer Sara. -Tja, hvis alt skal være så ryddig blir det nok ikke så veldig lett, sier jeg. -Hvis det har skjedd noe her kan det umulig være så vanskelig å oppdage det, påpeker Sara. -Ok, da går du gjennom her, så sjekker jeg stallen og inne hos oss, sier jeg. -Oki, sier Sara og begynner å lete. Jeg smetter ut døra og skyver den stille igjen etter meg. Jeg begynner i stallen. Jeg går bort til Light og stryker henne nedover neseryggen. -Har dere fått noe mat? spør jeg og ser på de forskjellige hestene i stallen. Light og Dora rister kraftig på hodet. -Neivel, da vil dere kanskje ha det da eller, sier jeg og Light nikker. Hadde jeg sett det når vi satte dem i boksene ville de fått det da. Jeg går inn i fórrommet og begynner å måle opp for. Når alle hestene har fått fór slipper jeg dem ut etterhvert som de blir ferdige med å spise. Jeg legger merke til at nesten alle hestene til stallkarene er borte. Når alle hestene er ute går jeg videre til huset. I det jeg lukker opp døra fyker Azur ut. Jeg lar døra stå oppe og går inn på kjøkkenet. Min første reaksjon et å måpe. Jeg lukker fort igjen munnen når jeg innser at den er åpen. Kokken vår er ikke der og all maten står på bordet. Jeg setter maten inn i kjøleskapet og tar en titt i resten av huset. Etter å ha skrudd av tv-en og puttet resten sv sjokoladeplata som jeg fant ved tv-en i lomma tar jeg en titt i garasjen før jeg går tilbake til Sara. Jeg går inn i det "lille" huset og begynner å lete etter Sara. Jeg finner henne sittende på gulvet til det, så vidt jeg vet er rommet til Magnus. Hun har en haug med papirer rundt seg og ser beskymret på meg. Så hva har du? spør jeg. -Vel, det har ihvertfall ikke noe med Spirit å gjøre, sier hun og sukker. -Javel, bare et par av hestene til stalkarene er her, kokken er borte, maten sto på bordet, tv-en var på, døra var ulåst, bilene står ikke i garasjen, hestene hadde ikke fått mat og de var inne ikke ute, oppsummerer jeg. -Se her, sier hun og gjør tegn til at jeg skal sette meg ned ved siden av henne. Jeg setter meg ned og ser på den store haugen med mapper. -Dette er mappene til alle hestene som har vært her mens familien din har eid stedet, sier hun. -Ganske mange, påpeker jeg. -Arkene som ligger rundt her tror jeg er Sónador sine, ut i fra at det var hand mappe som lå åpen og tom ved alle papirene, forteller hun. -Hvorfor ligger arkene om han spredd rundt på gulvet? lurer jeg. -Svaret på det står på pc-en hans tror jeg, svarer Sara, reiser seg og går bort til pc-en. Jeg reiser meg også og følger etter. Det eneste problemet er at jeg ikke kan passordet, sier hun. -La meg prøve, sier jeg og tar pc-en fra henne. Jeg tenker litt før jeg taster inn det jeg tror er passordet, og ganske riktig. Når jeg trykker enter låses pc-en opp og vi har tilgang til alt på den. Jeg smiler til Sara og hun ser spørrende å meg. -Jeg tenkte først Crazy Girl, men alle ville vel gjette navnet på hesten hans først, så jeg la på en "s", sier jeg. -Hvorfor "s", hva er greia med flertallet? lurer hun. -Når jeg var sammen med han sånn rett før han flyttet sa han at jeg og Crazy hadde passet bra sammen siden jeg er like gal som henne, forklarer jeg. Sara ler og jeg trykker på en mappe i dokumenter med Sónador's navn på. Sara begynner å lese på toppen, men jeg dulter til henne i siden og blar ned til det siste innlegget. Så begynner jeg å lese høyt:

"Jeg tenkte du ville finne ut passordet mitt og lese dette Jenny. Så da fortjener du vel å vite det. Her er saken:
Vi har nettopp funnet ut at Sóna er døende (pga. misshandlig fra Will) og ingen vet hvor han er. Jeg er helt sikker på at du lurer på hvorfor ikke og det er fordi han stakk av når Will skulle ta han ut for å leie han rundt frem til stallkarene hans kom og kunne ta over da han fant ut at det var kolikk. Så vi måtte dra ut i all hast. Vi gutta stakk ut i skogen for å lete og foreldrene dine stakk til Will med bilen. Du kjenner han bedere enn vi gjør og vet hvor han ville dratt. Vi trenger din hjelp. Dere kan ta Master og Boy siden de ikke har gått i dag.

PS: Jeg kan ikke tro at dere gikk inn i huset vårt, rotet i papirene mine, kom dere inn på pc-en min og så på MINE dokumenter.

Dere finner oss det vet jeg. Må foresten snakke med deg senere i dag hvis vi rekker."

Jeg ser på Sara og vi ler. Jeg slår av pc-en og vi går for å hente hodelagene. Etter at vi har overtalt gymkhanaponniene til å komme til oss for å ri en lang tur, tar vi på hodelagene og hopper på. Vi traver side om side innover i skogen mens vi hele tiden passer på at vi følger etter sporene til en flokk hester som galopperte her i full fart. -Vi drar til Will, sier jeg i det vi kommer til et kryss. Vi tar av på stien mot ranchen til Will i steden for å følge sporene videre og fatter galopp. Etter tohundre meter galopperer vi ut utenfor stallen til Will. Vi sakker av til skritt i det vi ser foreldrene mine som står og snakker med Will. De ser oss i det vi stopper ved dem. Will ser frustret ut og det samme gjør faren min, men mamma smiler. -Heihei, har dere sett noe til stallkarene? spør hun. -Nei, vi fulgte sporene dems, men vi red hit isteden for videre innover i skogen, svarer Sara.