Dette kommer til å bare være en bok om hvordan jeg har har hatt det gjennom livet mitt, sånn at jeg skal få si til uten at noen vet hvem jeg egentlig er, og få si min side av tingene jeg har opplevd.
Vet ikke over ofte jeg kommer til å publisere noe...
Til den glade lille jenta, jeg ikke har sett på mange år, jeg saver deg og hvordan du var. At du var faktisk glad hele tiden, og ikke hadde noen bekymringer, og at du ikke vite hvordan verden egentlig var. Men alt forandra seg jo når du begynte i 1. klasse. siden du trodde jo du hadde venner og alt var bra men, det var jo ikke det. Det ble jo vanskeligere å snakke med de du gikk i klasse med siden de behandla deg annerledes og de snakka annerledes med deg, i begynnelsen sa tenkte du ikke så mye over det de sa men så ble det jo vanskeligere for deg, og ikke ignorere det, siden tingene de sa ble bare slemmere og slemmere, du var jo glad når du var hjemme men, ikke når du var på skolen og du vite heller ikke hvordan du skulle si ting til noen, sånn at de slutta å si sånne ting til deg, men den ene gangen du sa til læreren hva de i klassen sa til deg og læreren sa til de at de skulle slutte å si sånne ting til deg, så ble alt være.
Du ble jo bare mere og mere usosial og vært år som gikk, du var redd for å stole på de som var snille med deg siden dypt inni deg viste du at de ville mobbe og banke deg som alle andre gjorde og det var jo sant, at de fleste mobba og banka deg, det var kanskje ca 2 personer som ikke mobba og banka deg. Du ville jo også bare vare hjemme der du ikke kunne bli mobbet eller banka eller såra med det de i klassen sa til deg, hjemme var du trygg.
Oops! This image does not follow our content guidelines. To continue publishing, please remove it or upload a different image.
Det eneste som var annerledes med deg var jo bare at du brukte briller, ikke noe mere. Men like vell så kalte de deg for feit, stygg, brilleslange og mange flere ting, men like vell vær gang du kom hjem og moren din spurte deg om hvordan du hadde hatt det på skolen den dagen så svarte du "jeg hatt det fint" eller "fint". Du sa aldri sannheten til moten din, du var vell redd, moren din merker bare at du ga flere og flere unnskyldninger for å ikke gå på skole. Du hatet jo skolen og alle som var der, selvom lærerne så at du ble mobba og banka, gjordet de ingenting for å hjelpe deg, alle du gikk i klasse med løy til læreren når du sa sannheten.
Du hater jo forsatt barneskolen du gikk på, du kan jo heller ikke stole på noen voksne heller lengre, siden de hjalp deg ikke når du trenkte hjelpen diss, du klarer heller ikke å stole så lett på nye personer du møter som vil bli venn med deg, siden du stoler jo nesten ikke på noen lengre.
Jeg savner deg, den lille jenta du var når du var 5 år gammel siden du var glad og du stolte på folk, men nå er det ikke sånn lengre er det vell? Alt dette vet jo jeg siden jeg er jo deg......
--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------Dette er alt jeg skriver for denne gang, dette var ikke lett for meg å skrive dette siden jeg har egentlig ikke sakt noe av dette til noen på lenge og jeg grein litt mens jeg skriv det, jeg brukte ca. 3 timer på å skrive dette siden jeg trenkte mange pauser for at jeg ikke skulle grine mere enn jeg gjorde av de vondet minnene.
- og PS. jeg skriver ikke dette for å få deg til å synes syn på meg, jeg skriver dette for at folk skal se min side av ting.
