Halvblods

Kapittel 7: Krise

Lola:

Å være alene etter at Chiron hadde hvert så alvorlig, var ikke et alternativ. Vi holdt oss nær hverandre jeg, Penny, Janne, Bella, Kari, Chriss, Lucas og Narko (Ja, kallenavnet Lucas fant på er stuck). Det tok litt overtaling for at jeg skulle slippe Kari utav synet etter det hun nettop hadde hvert igjennom, men Evelyn kjente jeg fra før av.

Etter at hun droppet av, tok det ikke lang tid før Narko hadde løpt bort til en eller annen sove-hytte (som han kalte det). Og da var det bare jentene mine og Chriss igjen. "Lola?" Jeg svarte et åndsfraværende "Mhm?" til hvem det nå enn var som spurte. "Har du blitt slått til i det siste?" Plutselig var jeg skarpt tilbake i virkeligheten og ristet skarpt på hodet. Penny så stykt opp på himmelen og mumlet noe om "Dumme løyner fra sørens bitcher."

"Å, du snakker om Drew?" Penny nikket, jeg rødmet. "Det var ikke noe stort altså." Jeg smilte forsiktig og klødde meg i nakken, så fortalte jeg dem om hvordan hun irriterte meg og at jeg slo til henne. Janne flirte mens hun gikk videre. "Ja, han Charles virket jo... interessant." Droppet hun sånn helt normalt inn i samtalen. 

Jeg følte kinnene mine fylle seg med farge, så jeg så heller ned på de røde converse'ne mine. "Han er jo sønn av Percy og Annabeth, så han må jo være litt grei." mumlet jeg. Janne, Penny og Bella så vitende bort på meg, men sa ingenting. Bare smilte.

"Se! Der er jo Cha-" Med det samme jeg så Charles brakte det løs i nærheten. Ild-kuler falt fra himmelen. Det var svære smell som lød gjennom hele leiren, som om noen banket på en mur og prøvde å rive den. Barn og tenåringer hylte og løp, det var total kaos.

Charles vinket på meg, og jeg løp mot ham et øyeblikk. Men så kom en tanke inn i hodet mitt; Kari. Jeg kastet et siste blikk mot Charles før jeg skiftet retning. "Sorry!" Det redde blikket Charles hadde da jeg løp bort, brente seg inn i øyenlokkene mine. 

"Kari!" Jeg løp, jeg ropte, jeg var redd for å miste henne. "Her. Jeg er her." Jeg brøytet meg gjennom ungdommene, mot stemmen. Jeg la ikke merke til at luften var tykk av røyk. Da jeg kom nærmere den nesten kvalte stemmen, så jeg Atene hytten i flammer. "KARI!" Ropte jeg panisk. Det å løpe inn i en brennende bygning var vel ikke så smart, men jeg gjorde det likevel.

Det var to sitat som stod støtt i hodet mitt da jeg løp inn. "Det er røyken som dreper, ikke flammene." "CO=knock out." Det var hun som hadde sagt dem. Søsteren min. 

Kari.

-------------------TO BE CONTINUED-----

CLIFF CHANGER!!!! Yay, sorry for at det tok så lang tid. Jeg har ikke fått rettet denne så ikke bry dere om skrivefeil... Ja, skal prøve å få ut litt i morgen, men jeg kan ikke love noe.

Love
Blueishfood💙