Enemies?

del1

Jeg subbet oppover bakken på vei hjem.

Navnet mitt er April. Jeg bor i Los Angeles sammen med onkelen min ettersom foreldrene mine er nemlig har blitt med de vakre englene opp til den blå bakgrunnen ovenfor oss - også kalt himmelen. De forsvant fra verden etter et bilkræsj, men det er lenge siden. Jeg har bodd her hos onkelen min siden jeg var fem, så foreldrene mine ligger godt bevart i minnet selv om jeg ikke kan huske dem så godt. Nå er jeg 17 og lever av alle goder livet har å by på.

Jeg dro ned håndtaket og tråkket av meg skoene før jeg gikk inn på kjøkkenet for å lage meg noe å spise. I dørkarmen møtte jeg en glisende onkel. "Jeg fikk jobben!" sa han fornøyd og jeg jublet sammen med han før jeg stoppet opp. "Hvilken av dem?" spurte jeg forsiktig.

"Vel..." startet han. Jeg skjønte med en gang at det ikke var en av de som jeg hadde håpet på. "Jjjjjjj...." Startet han, i håp om at jeg skulle gjette det slik at han slapp å si det høyt. Jeg sukket. "Justin Bieber?" sa jeg og så ned i gulvet foran meg. Han nikket forsiktig. Han visste at jeg ikke liker Bieber ettersom han oppfører seg så dårlig.

Onkelen min er nemlig utdannet bodyguard, eller hva det heter. Du vet sånn vakt slik som passet på kjente folk? Ja, sånn. Han hadde søkt hos en del kjendiser der i blandt Justin Bieber, men til tross for mine meninger er jeg veldig glad på onkelen min sine vegne!

"April. Jeg vet at du ikke liker dette, men du vet hvor stor betydning det har for karrieren min?" spurte han. Jeg nikket og smilte stort for å vise at det ikke gjorde noe.

"Jeg skal jo ikke være der uansett," sa jeg nesten litt stolt. "Vel...." startet han. Jeg sukket igjen. Dette kan umulig ende godt. "Han skal snart på tour i nesten 7 måneder. Du kan ikke være hjemme alene så lenge!" Han så usikkert bort på meg. "Jeg, April Parker må overleve med tennårings idolet Justin Bieber, som hun ikke liker noe særlig i over et halvt år?" Han nikket og lo over måten jeg fremstilte meg.

Jeg satt kniven som jeg lagde mat med på høykant i skjæreplata, snudde meg rundt og faket et smil "Så gøy!" sa jeg og latet som om dette skulle bli bra. "Takk, April," sa han og ga meg en stor klem. Alt for familien ikke sant?