The Contract - Norwegian (Kapittel utkaster)

Kapittel 22: En ny bekjent

Dette er forresten det siste kapittelet jeg legger ut, før jeg stikker til Tenerif i en uke :D Så vet dere det.

"Du trenger ikke å vaske, Rube. Virkelig."

  Jeg vifter avvergende med hånden. Ser bort på han der han sitter i skinnsofaen med en bok i hånden. "Det går bra, Leo. Jeg har allerede fått min fridag, det er på tide å sette i gang igjen. Kan jo ikke la alle de pengene du brukte på meg gå til spille", sier jeg med et søtt smil.

  Han trekker på smilebåndet, før han sukker kort. "Gjør som du vil." Han retter blikket ned i boken igjen og blar om til neste side.

  Fornøyd snur jeg meg tilbake mot glasskapet og fortsetter å tørke støv. "Every time you kissed me, I trembled like a child. Gathering the roses, we sang for the hope", synger jeg lavt. Kom på den sangen av Emily Bindiger fra animeserien Pandora hearts. Etter Beatrice så den serien ferdig for noen år tilbake, sang hun på den sangen konstant. 

  Mens jeg holder på med mitt, nyser jeg et par ganger av støvet som greier å finne seg en vei inn i nesen min. Dumme støv, og så mye det skal være av det også. At Leo ikke var flau da folk kom hit for business eller noe og så alt dette støvet som er her rundt om kring, skjønner jeg ikke. Jeg hadde i hvert fall vært det, jeg kan ikke fordra å ha det så skittent og støvete når jeg har besøk. Men det kan jo være at vampyrer egentlig bryr seg ganske lite om det er rent eller ikke? Ikke vet jeg.

  Jeg nyser for sikkert niende gang, bare at denne gangen så er det et skikkelig kraftig nys også.

  "Prosit", kan jeg høre Leo mumle borte ved skinnsofaen.

  Jeg snufser smått og ser bort på han. Flirer. "Takk, takk. Hva heter forresten den boken du leser i?" spør jeg nysgjerrig og går bort til han. Bøyer meg litt ned mot boken med hendene foldet bakpå ryggen.

  Han lukker den igjen, men har tommelen på den siden han er på, og snur forsiden mot meg sånn at jeg kan se tittelen. "Hamlet", svarer han rolig, før han åpner boken igjen på den siden han har tommelen på.

  "Hamlet, he?" Jeg prøver å huske da vi hadde om William Shakespeare på skolen, for da var Hamlet ett av stykkene vi lærte mer om. "To be and not to be, that is the question", sier jeg med et triumferende glis.

  "To be or not to be", retter han meg med et oppgitt flir.

  Jeg blunker kort. "Åh…" Så ler jeg lavt. "Det var jo nesten da", sier jeg søtt og går tilbake til glasskapet. Begynner å tørke støv på hylle nummer tre.

  Støvet går til alle kanter mens jeg koster det vekk, og jeg nyser nå for ellevte gang av disse forbaskade støvkornene. Får jo aldri fred. Dette er egentlig hvorfor jeg hater støv, det får meg alltid til å nyse…

  I bakgrunnen kan jeg høre Leo humre lavt mens han blar om til neste side. Jeg ser bort på han over skulderen, og kan ikke noe for å smile litt for meg selv. Jeg liker å se han i et såpass godt humør. Liker egentlig generelt å se den andre siden av han. Den muntre og snille Leo, og ikke den sure, kalde og truende Leo. Han kan jeg ikke fordra.

  Mens jeg studerer han diskré, dukker det plutselig opp en fyr med en gjennomsnittlig høyde og blondt, rotete hår, like blek hud som Leo, og skoggrønne øyne. Jeg skvetter noe sinnsykt, og jeg sverger på at hjerte mitt hoppet over et hopp. Støvkosten sklir ut av hånden min og lander på gulvet med et dunk mens jeg stirrer på fyren med store øyne. Så, før jeg vet ordet av det, står Leo plutselig beskyttende foran meg. Jeg blunker kort og ser overrasket på han. Den reaksjonen hadde jeg ikke ventet. At det første han tenkte på var å… beskytte meg. 

  Han ser anspent ut, for musklene hans er helt spente. Men så senker han skuldrene og det ser ut som at han slapper litt mer av. "Nick, hva gjør du her?" spør han mens han går tilbake til skinnsofaen.

  Nick? 

  Fyren, som tydeligvis heter Nick, fester de skoggrønne øynene sine på Leo. "Jeg kom bare for å hilse. Er det blitt ulovlig nå eller?"

  Leo himler med øynene, før han åpner boken igjen. "Du pleier aldri å stikke innom, med mindre det er et eller annet. Så la oss bare gå rett til sak. Hva er det for noe?" spør han utålmodig.

  Nick sukker resignert og drar en hånd gjennom den gyllen blonde håret, gjør det enda mer rufsete. "Det er faktisk ikke en ren løgn det jeg nettopp sa, at jeg kom hit for å hilse. Jeg kom bare ikke for å hilse på deg", forklarer han og fester blikket sitt på meg, smiler skjevt. "Jeg kom for å hilse på ditt nye menneske."

  Jeg blunker kort, før jeg senker øyenbrynene fornærmet. "Dette mennesket som du kaller meg, har faktisk et navn."

  Han trekker på smilebåndet av svaret mitt, noe som gjør meg litt forundret. Vampyrene jeg vet om så langt ville ikke reagert på en slik… positiv måte om jeg hadde svart på den måten.

  "Beklager", sier han oppriktig, og før jeg rekker å blunke, står han foran meg. Jeg skvetter når jeg plutselig møter det skoggrønne blikket hans. "Og beklager for at jeg oppfører meg så uhøflig", fortsetter han og tar forsiktig tak i hånden min, helt uventet. Den lave kroppsvarmen hans gir meg frysninger når huden våres møtes, men jeg trekker likevel ikke til meg hånden, er nysgjerrig på hva hans neste trekk er.

  Han løfter den elegant opp til leppene sine når han har bøyd seg litt ned - jeg er jo tross alt i hvert fall ti centimeter lavere enn han -, og så kysser han hånden min ømt. Dette får hjerte mitt til å øke rytmen et par hakk og kinnene mine til å bli varme. Han løfter blikket sånn at han ser opp på meg, og igjen møtes blikkene våres mens et sjarmerende smil tar form i ansiktet hans. "Mitt navn er Nick Lorentz, en gammel venn av Leo", presenterer han seg selv. "Og du er…?"

  "R-rube Do-dolce", stotrer jeg frem, ble litt fortumlet av det som nettopp skjedde.

  "Hyggelig å møte deg, Rube Dolce", sier han høflig, fremdeles med det sjarmerende smilet på plass, og slipper hånden min forsiktig.

  "Ferdig nå?" spør Leo irritert.

  Nick ser bort på han og flirer. "Om du mener hilsenen, så ja, jeg er ferdig."

  Et resignert sukk kommer fra Leo, han ser ikke akkurat ut til å være i det beste humøret. "Nick, hvorfor er du her egentlig? Hun har vært her en god stund nå, uten at du har bestemt deg for å stikke innom og møte henne, så jeg vet at det ikke er derfor du er her. Så fortell meg hva det virkelig er."

  Nick skjærer en grimase, men greier på en eller annen måte å fremdeles se kjekk ut. "Greit, greit", sier han, en anelse motvillig. Han skotter bort på meg, før han vinker Leo til seg. Jeg skakker litt på hodet av dette.

  "Endelig", mumler Leo, legger fra seg boken på salongbordet foran seg, og reiser seg opp. Går rolig bort til der Nick står, som da er like i nærheten av meg.

  Når han har kommet bort, legger Nick en hånd bakpå ryggen hans og geleider han et lite stykke unna meg. Jeg følger nysgjerrig etter dem med blikket, lurer på hva som foregår. Leo sender meg et fortsett-med-det-du-gjorde blikk over skulderen. Jeg blunker kort og snur meg raskt tilbake til glasskapet. Fortsetter støvtørkingen.

  Av og til tar nysgjerrigheten overhånd (noe den som oftest gjør i de fleste situasjoner), og jeg sender dem noen diskré blikk over skulderen. Jeg har kanskje ikke superhørsel likt vampyrer, men jeg kan se på uttrykket Nick har i ansiktet mens han snakker at noe ikke er som det skal, noe som gjør meg litt bekymret. 

  Etter noen minutter har gått, fester Leo de nydelige, himmelblå øynene sine i min retning. Jeg møter blikket hans og rynker pannen litt, ansiktet hans lyser nemlig av bekymring og stress. Så er han plutselig borte.