Englands Utvekslingsstudent

Kapittel 13; "Fallen Dominobrikke

Hvor lenge var det jeg hadde igjen av husarresten min? Jeg tygde på tommelen og tenkte meg om. Hvis kvelden med Brandon var for 3 dager siden så hadde jeg... 4 dager. 

Fire helt grusomme dager hadde jeg igjen. Søren.

Kvelden jeg hadde tilbrakt med Brandon den ene dagen hadde vell brukt litt mer tid enn det jeg forventet, og Lindsay var mildt sagt ikke særlig glad for det. Men jeg kunne trøste meg med at Brandon var samme gamle. Han hadde blitt sitt mer jeg nå, og livet var så si ganske bra. Vell, kanskje ikke alt da. Hjernen min dunket og jobbet døgnet rundt på grunn av en ting; Brandon.

For det første; jeg hadde fått følelser for han, det var helt klart - men hadde han også fått det for meg? For han hadde vell ikke kysset meg sånn plutselig den ene dagen hvis han ikke hadde hatt det, eller?

Og for det andre; jeg hadde ikke hørt noen nyheter om at Brandon hadde slått opp med Sylvié eller noe slikt. Alt virket bra mellom dem, rettelse; alt virket perfekt mellom dem. I storefri kunne jeg se dem sitte samen med Brandons arm rundt henne og hodet hennes på skulderen hans. Det synet drepte meg, bokstavelig talt. Sjalusien hadde boblet inne i meg, men hver gang jeg spurte om dem var det alltid samme gamle setning.

"Neida Caroline. Det er ikke noe mellom oss, jeg lover."

Så hvorfor i all verden var dere sammen? Ville jeg skrike frustrert tilbake. Men det var ikke meg å gjøre noe sånt.

Jeg måtte bare stole på han. Jeg fortsatte å drøfte over livet mitt i det hjernen min begynte å tenke over den siste kvelden min med ham. Det hadde vært så perfekt og alt var bare fortreffelig feilfritt. Sukk, hvorfor fortjente jeg en så bra gutt?

Rideturen med han under måneskinnet var perfekt og... Jeg stoppet opp og sperret opp øynene. Ridetur under måneskinnet.

Det var søren meg et av ønskepuktene i lista! Adrealinet i meg steg og jeg skyndtet meg i å hoppe ut av sengen og dra på meg pysjamas shortsen og den matchende toppen med bilde av en ape på. Hva med hvis Brandon hadde funnet ut ønskepunktene? Nei, nei, nei!

Jeg beinet over ned til stua, men neida - null Brandon. Heller var han ikke på kjøkkenet. Eller noe som helst sted. Jeg stoppet opp og sukket da jeg kom på hvor ellers han var. Rommet hans. Jeg slo meg selv på pannen over hvorfor jeg hadde vært så dum og spurtet opp på rommet hans.

Før jeg skulle til å brase inn kom jeg på hvor sur han kom til å bli, ettersom jeg hadde lovet ham å ikke snoke mer i rommet hans. Jeg trakk pusten dypt før jeg banket tre forsiktige ganger på døren.

"Brandon?"

Da han ikke svarte, åpnet jeg døren beskjedent og tittet inn. Brandon satt med ryggen mot meg og med ørepluggene i øret. Jeg måtte smile av synet av han, da jeg kom på at han kanskje hadde stjålet ønskelisten min. Føttene mine trampet bestemt bort til han og stelte seg ved skrivebordet hans helt til han så meg. Etter en kort stund skulle han til å reise seg før han fikk øye på meg og skvatt til.

"Caroline, hva søren gjør du?" Spurte han forundret idet han fjernet ørepluggene. Øynene hans så spørrende på meg og han reiste seg forsiktig opp som om han kanskje hallusinerte eller noe lignende.Jeg himlet med øynene før jeg dyttet ham på sengen og plantet føttene mine barskt i bakken foran ham. Ansiktet mitt skiftet til et alvorlig utrykk før jeg begynte å snakke.

"Du har stjålet lista mi."

Han så rart på meg før han hevet øyebrynet. Jeg himlet med øynene og sukket før jeg dyttet ham enda en gang. 

"Ikke lek dum, jeg vet du har tatt den."

Han ga meg enda et spørrende blikk og jeg fikk virkelig lyst til å bare bokse han i ansiktet her og nå. Men han var flink til å skuespille, det skulle han ha for - vell, hvis han skuespilte da.