The Contract - Norwegian (Kapittel utkaster)

Kapittel 24: En klemmefull velkomst

Vil bare nevne at jeg har gjort om alderen til Nick til nitten i stedet for søtten. Tenkte litt over alderen nemlig, og synes det var ganske ungt, i alle fall når han allerede hadde vært med i krigen i ett år cx

De siste tre timene ser vi på filmene "The wolf children Ame and Yuki" og "My neighbor Totoro". Jeg var på nære nippet til å tilby han sjokolade etter jeg hadde hentet meg en ny sjokoladeplate før filmen. Han hadde ikke blitt sur akkurat, men jeg trenger ikke å strø salt over såret. Liksom, det må jo være utrolig kjipt å ikke kunne spise noe så herlig som sjokolade.

  Til min store overraskelse er Nick ganske så oppslukt av "The wolf children Ame and Yuki", trodde ikke at en sånn film var typisk han. I sidesynet kan jeg av og til se at han trekker på smilebåndet. Men når vi kommer til neste film ser det ut som at han kjeder vettet av seg - den filmen som er så koselig.

  Den muntre avsluttningssangen til "My neighbor Totoro" fyller stuen. Jeg krøller sammen det tomme sjokoladepapiret som jeg legger enkelt og greit på salongbordet, før jeg strekker på meg med et lavt stønn. Deretter vender jeg meg mot Nick, og om jeg ikke hadde visst bedre, ville jeg trodd at han sov. Jeg kniper sammen leppene og rynker pannen. Kremter overdrevent.

  Han skvetter og åpner øynene raskt. "Er filmen ferdig?" spør han sammen med et gjesp.

  Jeg himler med øynene, før jeg sukker kort. Nikker. "Jepp. Hva synes du?" spør jeg, selv om jeg allerede vet svaret, og slår av TV-en.

  Et nytt gjesper kommer fra han. "Jo, den var morsom den."

  Jeg kan ikke noe for å flire. "Jeg så du syntes det, ja", mumler jeg og lener meg tilbake mot sofaryggen.

  Han setter opp et uskyldig smil. "Sorry. Om det er en trøst så likte jeg første filmen i hvert fall."

  Dette får meg til å smile. "Det merket jeg også. Hvorfor det egentlig?"

  Han trekker på skuldrene. "Jeg vet ikke. Kanskje fordi jeg kjente meg mer igjen i den første filmen."

  Jeg skakker på hodet. "Åh? Hvorfor det?"

  Han åpner munnen, men akkurat idet han skal til å svare, dukker Leo opp i stuen. Bare synet av han gir meg kriblinger i magen.

  Uten å tenke, spretter jeg opp fra skinnsofaen og løper bort til der han står. Like etter slenger jeg de tynne armene mine rundt han i en klem. "Du er tilbake!"

  Med en gang jeg slår armene rundt han, kjenner jeg at musklene hans spenner seg. Jeg blunker kort, og tenker over hva jeg nettopp gjorde. Likt i det gamle hjemmet mitt når vi også klemte, kan jeg kjenne at kinnene mine begynner å brenne. Raskt slipper jeg han - eller det er det som er planen, men så legger han sine egne armer rundt meg og presser meg forsiktig tettere inntil seg. Jeg blunker kort igjen, denne gangen av overraskelse over reaksjonen. Så buer leppene mine seg opp i et lite smil og jeg lukker øynene mens jeg lener hodet mot brystet hans.

  En behagelig varme sprer seg fra brystet og gjennom hele kroppen, som et lunt teppe, og jeg skjønner hvor mye jeg egentlig har savnet han - mer enn jeg burde.

  "Jeg hadde ikke akkurat sett for meg en sånn velkomst", flirer han etter en stund og slipper meg.

  Kinnene mine brenner atter en gang. "Av og til er man vel bare heldig, antar jeg", sier jeg og ser opp på han med et søtt smil, før jeg slipper han - litt motvillig - og tar noen skritt bak. Prøver å ikke tenke for mye over disse merkelige følelsene.

  Han flirer og rufser til håret mitt som jeg raskt ordner på plass igjen mens jeg skuler olmt på han, hater når folk gjør det der. Dette får han til å le lavt, og jeg må bare smile, kan ikke noe for det. Så legger jeg merke til det. Hvor sliten han egentlig ser ut, og er han ikke ekstra blek?